Jeg vokste opp med ganske klare instrukser for hvordan en date skulle foregå: Ta med blomster, åpne bildøren, betal middagen og følg henne til døren. Det fulgte en sjekkliste med det å være gentleman. Regningen sto på den.
Å betale ble framstilt som en selvfølgelig del av kvelden. Jeg lærte ikke stort om hvordan man snakket om det, for det var visst ingenting å snakke om. Regningen kom, og mannen tok den. En enkel ordning for alle unntatt kontoen hans.
Jeg har en stabil jobb og råd til å betale for noen dater i måneden. En middag er ikke nødvendigvis noen stor belastning, og jeg liker å kunne spandere. Samtidig vil jeg ikke føle at det å betale er en fast inngangsbillett til å tilbringe tid sammen.
Det jeg ikke helt finner ut av, er hvordan jeg tar opp at vi kan dele på utgiftene. Forventningene virker mer forskjellige nå enn de gjorde i oppskriften jeg vokste opp med. Jeg vet ikke hva kvinnen jeg møter, forventer. Hun vet kanskje like lite om hva jeg tenker.
Selve formuleringen føles også vanskelig. I teorien er det enkelt å spørre om vi skal dele regningen. På en date begynner jeg straks å lure på hvordan det høres ut. Avslappet? Hensynsfullt? Gjerrig? Som om jeg akkurat har konkludert med at kvelden ikke forsvarte kostnadene?
Jeg er nysgjerrig på hvordan folk faktisk gjør dette. Til menn som har spurt om daten kan betale for seg selv, eller foreslått at dere bytter på å spandere: Hva sa dere? Og til kvinner: Har noen tatt det opp på en måte som føltes helt grei? Eller gjort det så klønete at interessen forsvant med én gang?
Jeg kan kunsten å strekke meg etter regningen. Det jeg prøver å finne, er setningen som gjør at vi får snakket sammen før hånden min allerede er på vei.
