Etter jobb dro jeg på en sushirestaurant med rullebånd for å spise noen biter og tenke litt over livet. Sushien kom seg i hvert fall framover. Jeg håpet det skulle smitte.
Jeg fikk plass ved et hjørne og la merke til fire voksne i en bås. En av kvinnene hadde blått hår, og jeg festet meg ved henne. Hun satt med ryggen mot meg, men innimellom så det ut som hun kikket over skulderen.
Kanskje på meg. Kanskje på noe langt mer interessant bak meg. Bevisene var svake.
En stund virket det som vi stadig bommet på blikket til hverandre. Jeg så bort idet hun snudde seg vekk, og så snudde jeg meg selv. Et sted i denne svært uklare utvekslingen bestemte jeg meg for å gjøre noe uvanlig modig.
Jeg spiste ferdig, betalte og ba kvinnen i kassen om penn og papir. Så skrev jeg ned navnet og nummeret mitt. Det føltes enklere å tilby mitt enn å be henne gi sitt til en fremmed som nettopp hadde brukt en del tid på å se på bakhodet hennes.
Så gikk jeg bort til båsen.
Alle fire satt der fortsatt. Det hadde jeg visst under hele planleggingen, men opplysningen fikk plutselig større tyngde.
Jeg stilte meg slik at de kunne se meg, og sa: «Jeg tenkte jeg skulle prøve å være litt modig i dag. Er venninnen deres med blått hår singel?»
En av vennene hennes svarte høflig at nei, det var hun ikke.
«Ha en fin kveld!» sa jeg.
Så gikk jeg med rolige, effektive skritt. Jeg hadde tydeligvis ikke flere ærender der.
Det var pinlig. Det var et kick. Jeg kunne nesten ikke tro at jeg faktisk hadde gjort det. Jeg håpet bare jeg ikke hadde gjort henne forlegen. Jeg hadde forsøkt å snakke lavt nok til at resten av restauranten slapp å bli involvert.
Utenfor følte jeg meg et øyeblikk i stand til hva som helst. Akkurat den forestillingen fristet det likevel ikke å gjenta med en gang.
Men jeg kunne stryke ett punkt fra min personlige «pytt, jeg gjør det»-liste: Gå bort til noen på egen hånd og prøve å be henne ut foran vennene hennes.
Gjennomført. En bemerkelsesverdig kort affære, med tanke på hvor mye adrenalin jeg hadde tatt med.
