Jeg har bodd i Tokyo i rundt åtte måneder, og jeg har begynt å falle for en kvinne som virker interessert i meg så lenge vi befinner oss på samme sted.
Med noen ukers mellomrom tar hun kontakt og spør om vi skal finne på noe eller gå på date. Det er hun som spør. Jeg trenger ikke drive noen langvarig kampanje med diskrete hint. Hun får tydeligvis lyst til å se meg, og så sier hun fra. Så langt er alt forbilledlig enkelt.
Når vi møtes, har vi det fint. Hun virker interessert, trives sammen med meg og gir meg god grunn til å tro at dette kan bli noe. Jeg drar hjem med en god følelse. Den varer gjerne helt til jeg prøver å fortsette samtalen på Instagram.
Da skifter tempoet. Noen ganger svarer hun nesten ikke. Andre ganger leser hun meldingen uten å svare. Det kan gå flere dager. Meldingen har kommet trygt fram. Videre skjebne er ukjent.
Hvis hun aldri hadde spurt om å møtes, ville dette vært lettere å forstå. Svaret hadde kanskje vært kjipt, men det hadde i det minste vært et svar. I stedet tar hun kontakt igjen akkurat når jeg begynner å lure på om jeg har innbilt meg hele greia.
Og når vi møtes igjen, liker jeg henne fortsatt. Det er den litt upraktiske delen. Jeg trenger ikke overtale meg selv til å ha det hyggelig på datene. Forvirringen kommer etterpå, når hun som nettopp virket så glad for å være sammen med meg, blir nesten umulig å få en liten samtale med.
Jeg vet lite om dating i Japan. Kanskje jeg ikke har forstått hva folk vanligvis forventer av meldinger. Samtidig aner jeg ikke om dette har noe med Japan å gjøre. Åtte måneder her gjør meg neppe kvalifisert til å forklare én kvinnes Instagram-vaner med en hel nasjonal kultur.
Kanskje hun liker meg og bare ikke er opptatt av å skrive. Kanskje hun liker datene uten å kjenne det samme som jeg begynner å kjenne. Fra min side ser de to mulighetene ganske like ut.
Hun fortsetter å spørre om vi skal møtes. Jeg fortsetter å glede meg til å se henne. Og etterpå sitter jeg med en ubesvart melding og lurer på hvilken del jeg skal tro på.
