Forrige lørdag var jeg på middag hos kvinnen jeg har datet i fem måneder. En av kjøkkenskapdørene hang skjevt. Jeg spurte om jeg skulle se på den. Hun hadde allerede bestilt nye hengsler og skulle fikse den i løpet av helgen.
Senere nevnte hun at bilen trengte nye dekk. Jeg tilbød meg å ringe en fyr jeg har brukt i årevis. Hun takket, men hadde bestilt time. Ute på terrassen oppdaget jeg så et bord som begynte å bli mykt, og satte i gang med å forklare hvordan jeg ville byttet det.
Da satte hun fra seg vinglasset. «Kommer du noen gang hit bare for å være sammen med meg?» spurte hun. Hun sa det forsiktig. Jeg visste likevel ikke hva jeg skulle svare.
Jeg er 58, skilt etter 29 års ekteskap. Hun er 56 og har bygd seg et liv hun trives med. Hun har egen rørlegger og mekaniker. Hun kan bruke en drill. Jeg liker at hun er selvstendig. Likevel klarer hjernen min å gjøre «hun har kontroll» om til «hva skal hun med meg?»
I ekteskapet viste jeg kjærlighet ved å ordne ting. Jeg jobbet, reparerte og prøvde å løse problemer før de dukket opp igjen. Det gjorde meg ikke til en perfekt ektemann, men det å være nyttig var en stor del av rollen min. Nå finner jeg stadig oppgaver i et hus jeg er invitert til for å være sammen med henne.
Hun sa at hun satte pris på omtanken, men ikke trengte noen til å administrere huset. Hun hadde invitert meg fordi hun ville se meg. Det var grunn nok.
Hun gir meg egentlig ingen grunn til å tvile. Hun ler av de dårlige vitsene mine og tar hånden min når vi går tur. Forrige måned kjørte hun førti minutter etter jobb for å ta meg med på middag fordi jeg hadde hatt en dårlig dag. Hun har aldri fått meg til å føle meg uønsket.
Vi skal spise middag igjen i morgen. Hun lager maten, og jeg tar med dessert. Denne gangen skal jeg prøve å la huset stå i fred. Det er tydeligvis selskapet mitt hun har bestilt.
