Han ga meg en kort klem, smilte selvsikkert og sa navnet mitt feil. Ikke en annen kvinnes navn, noe som i det minste ville ha spart oss for litt tid. Mitt eget, bare med feil uttale. Etter at vi hadde brukt ti minutter på telefonen på å øve.
Jeg smilte tilbake og gjentok det slik det skulle sies, med det ene øyenbrynet litt høyere enn det andre. Vi hadde knapt møttes ansikt til ansikt før jeg vurderte å gå.
Jeg er 51, og de siste to månedene hadde jeg blitt veldig effektiv til å velge bort menn. Et lite tegn på at vi ikke passet sammen, noe upraktisk eller en dum kommentar var nok. Før pleide jeg å la tvilen komme folk til gode. Nå var det tydeligvis slutt på det.
Det var ikke helt uten grunn. En mann ville at jeg skulle ta fri fra jobb så han kunne gi meg et sugemerke. En annen snakket nedsettende om ekskona. To andre drakk seg fulle på første date etter å ha forsikret meg om at de nesten aldri drakk. Jeg var en sjenert kvinne som gjerne ville møte noen. I stedet hadde jeg blitt god på å luke dem ut.
Det rare er at jeg vanligvis ikke bryr meg så mye om navnet mitt. Folk sier det feil når jeg bestiller kaffe, når jeg møter opp til en time, og på jobb. Noen kolleger har gjort det i årevis. Skulle jeg si fra nå, måtte jeg nesten forklare hvorfor jeg hadde ventet i flere år. Som regel svarer jeg bare og går videre.
Men med denne mannen bestemte jeg meg for at det skulle være en test.
Vi hadde sendt meldinger fram og tilbake i noen dager før vi snakket på telefonen. Praten gikk lett. Han hadde bestått de andre prøvene jeg hadde funnet på uten å fortelle ham om dem. Da vi snakket igjen dagen etter, foreslo han at vi skulle møtes. Før det ville jeg forklare hvordan navnet mitt skulle uttales.
Ingen hadde noen gang fått en så grundig innføring. Jeg forklarte uttalen, hvor navnet kom fra, og hvorfor jeg hadde fått det. Vi lo. Jeg rettet forsiktig på ham noen ganger og foreslo til og med et rim han kunne bruke for å huske det. Det var en hyggelig samtale med usedvanlig mye uttaletrening.
Da han likevel sa det feil idet vi møttes, tenkte jeg at han kanskje var nervøs. Samtidig hadde vi jo nettopp øvd på akkurat dette.
En venninne hadde allerede sagt at jeg kanskje var litt rask til å avskrive folk. Jeg kunne nesten høre henne be meg gi ham en sjanse. Så jeg ble. Vi satte oss og pratet.
Så sa han det feil en gang til.
Denne gangen kom navnet som del av en liten spøk om noe vi hadde snakket om. Spøken kan godt ha vært morsom. Jeg fikk den knapt med meg. Jeg hang meg opp i vokalen.
Det jeg husker best, er den lille tilfredsheten jeg kjente. Det er litt flaut å innrømme. Der hadde jeg beviset. Jeg hadde satt opp en test, han hadde strøket, og en del av meg var fornøyd med å få det bekreftet. Mannen som hadde virket lovende, var blitt han som hadde kastet bort ti minutter med navneøving.
Et øyeblikk så jeg for meg at jeg gikk og sendte ham en regning for tiden min. Jeg hadde ingen planer om å gjøre det. Jeg hadde bare kommet dit at to feiluttalte vokaler var nok til å overskygge hele daten.
Nå tar jeg en pause fra dating til jeg føler meg litt mer som meg selv igjen.
