En fiktiv romantisk komedie mellom voksne.
Matt og jeg hadde vært venner i seksten år. Vi hadde overlevd dårlige frisyrer, mislykkede forhold og en karaokeduett ingen av oss burde ha fått tillatelse til.
En kveld sluttet vi å gjemme oss bak vitser. Han sa at følelsene hans hadde endret seg. Jeg sa at mine også hadde det. Vi var begge klare på at vi ønsket å kysse hverandre. Det var mindre dramatisk enn årene med antydninger hadde lovet.
Frokost med ny stillingsbeskrivelse
Neste morgen forsøkte Matt å lage egg mens vi diskuterte hva kvelden betydde. Han åpnet bestikkskuffen med stekepannen i hånden og ble stående. Selv kjøkkenet virket usikkert på rollefordelingen.
«Føles dette annerledes?» spurte jeg.
«Ja,» sa han. «Nå er jeg nervøs for å imponere noen som har sett meg mislykkes med ferdigpizza.»
Vi lo. Så snakket vi ordentlig. Et kyss hadde ikke automatisk gjort oss til kjærester med en ferdig femårsplan. Vi ønsket å prøve en date og se hvordan det føltes.
Vennskap var et utgangspunkt, ingen garanti
Vi visste mye om hverandre. Vi måtte likevel lære å si hva vi ønsket i denne nye situasjonen, uten å bruke kjennskapen som erstatning for spørsmål.
Det kunne bli godt. Det kunne bli vanskelig. Ingen av oss trengte å erklære at vi alltid hadde vært ment for hverandre for å ønske å forsøke.
Matt foreslo middag på fredag. Jeg takket ja. Eggene ble til slutt servert på tallerken, noe jeg valgte å tolke som forsiktig optimisme.
