Jeg er veldig for å dusje sammen, helt til hun skrur på vannet.
I teorien skjønner jeg godt hva som er fint med det. Varmt vann, litt nærhet, en helt vanlig del av dagen som blir hyggeligere med selskap. En utmerket idé for to voksne mennesker.
Problemet er at hun vil ha temperaturen stilt inn på lava.
Ikke bare godt og varmt. Ikke sånn at du må gå forsiktig inn under strålen før du venner deg til det. Temperaturen hennes tyder på at badet ligger over en forkastning, og at vi har bestemt oss for å utnytte naturressursene.
Vi vil jo begge ha en behagelig dusj. Vi er bare ganske uenige om hva «behagelig» betyr. For meg innebærer det å kunne stå under vannet. For henne ser det ut til å innebære at fjellet rundt begynner å mykne.
Det er heller ikke spesielt romantisk å løse dette i praksis. Når man ser for seg en hyggelig dusj sammen, pleier ikke forhandlinger om blandebatteriet å være med. Ingen drømmer om å lene seg inntil kjæresten og si, med ekte hastverk i stemmen: «Kan vi skru ned litt?»
Men det er altså den detaljen fantasien hopper over. Skal man dele dusj, må man også dele temperatur. Det viser seg å kreve mer av oss enn selve beslutningen om å gå inn der sammen.
Jeg liker fortsatt tanken. Hun liker fortsatt vann som kunne inngått i en industriprosess. Et sted mellom de to ønskene finnes det antakelig en romantisk dusj.
Jeg mistenker at hun ville syntes den var kald.
