Jeg har vært i et forhold før. Jeg har flørtet og bedt kvinner ut. Det går helt fint når jeg allerede kjenner noen, eller når samtalen har et overkommelig deltakerantall på to.
Så ansatte frisøren min en assistent, og jeg oppdaget et nokså avgrenset hull i de sosiale ferdighetene mine.
Hun begynte for noen måneder siden. Hun er litt yngre enn meg, holder på å lære frisørfaget og fanget oppmerksomheten min med en gang. Hun er også stille. Som regel følger hun beskjedene fra frisøren min og står litt på siden. Jeg har sett henne smile av noen av vitsene mine mens vi prater, men stort mer har jeg ikke å gå etter.
Frisøren min og jeg snakker alltid sammen, så jeg prøvde å komme inn på hvordan det er å utdanne seg til frisør. Da kunne assistenten bli med i samtalen uten at jeg måtte erklære en plutselig og voldsom interesse for hele livshistorien hennes.
Hun svarte på noen spørsmål. Jeg syntes hun virket sjenert, men frisøren min ga henne heller ikke særlig plass til å snakke. Det er vanskelig å finne flyten med noen når en tredje person tar seg av det meste av praten.
Hvis vi fikk et øyeblikk alene, tror jeg at jeg kunne spurt om Facebook eller Instagram. Med frisøren min rett ved siden av blir den samme setningen nærmest umulig. Jeg har kjent frisøren min i mange år og liker henne godt. På en eller annen måte gjør det alt mer pinlig. Jeg skal altså vise interesse for noen foran et menneske som vet hvordan jeg pleier å klippe meg.
Det ser ikke ut til at vi får noe øyeblikk alene. Frisøren min er alltid i salongen. Jeg vet heller ikke hvor lenge assistenten skal jobbe der, eller om hun er der neste gang jeg kommer.
Jeg kan fortsette å trekke henne inn i samtalen, men smil og korte svar sier lite om hun ønsker mer kontakt. Hun er på jobb, og jeg vil ikke gjøre arbeidsdagen hennes ubehagelig.
Det er lenge siden jeg har hatt så lyst til å bli kjent med noen. Skal jeg spørre kort mens frisøren min er der, og gjøre det lett å si nei? Eller fortsette å prate når jeg får muligheten, og risikere at hun er borte neste gang?
