Jeg henger meg stadig opp i ordet «advare». Bør jeg advare kjæresten min om hvordan kjønnsleppene mine ser ut? Selv inni mitt eget hode høres det ut som om jeg forbereder ham på noe fælt. Men så nervøs er jeg for å la ham se denne delen av meg.
Jeg har nylig begynt å være seksuelt aktiv, og jeg har unngått å la ham ta på meg under undertøyet. Han har spurt eller tatt initiativ til den typen nærhet, men jeg har ikke vært komfortabel med å gå videre. Jeg bekymrer meg for hva han vil tenke når han ser meg.
De indre kjønnsleppene mine stikker utenfor de ytre. Jeg er veldig selvbevisst på det. Når jeg ser på min egen kropp, er det vanskelig å legge merke til noe annet enn akkurat det jeg skulle ønske så annerledes ut.
Jeg har brukt mye tid på å søke på nettet, se hvordan andre ser ut og lese om hva folk visstnok synes er attraktivt. Jeg leter etter noe som kan få meg til å slå meg til ro. I stedet finner jeg bare enda noe å sammenligne meg med.
Selv når jeg finner noen som ligner meg, klarer jeg å bestemme meg for at mine ser verre ut. Jeg finner alltid en grunn til at sammenligningen ikke helt teller. Etterpå er jeg like motvillig til å la kjæresten min se meg.
Han har sine egne usikkerheter rundt underlivet sitt. Det han bekymrer seg for, plager ikke meg i det hele tatt, og det har jeg sagt til ham. Jeg trenger ikke å anstrenge meg for å føle det sånn. Jeg liker ham, og disse tingene endrer ingenting for meg.
Likevel er det vanskelig å forestille seg at han kan se på meg med den samme aksepten. Jeg vet ikke om han vil dømme meg. Jeg er redd for at han skal gjøre det, og den frykten har fått styre før han har hatt mulighet til å reagere.
En del av meg vil forklare usikkerheten på forhånd, så han forstår hvorfor jeg har holdt igjen. En annen del lurer på om det å kalle det en advarsel bare vil gjøre skammen større.
Bør jeg fortelle ham hvor nervøs jeg er før vi går videre, eller stole på at han ikke vil oppleve kroppen min som noe han trengte en forklaring på?
