Jeg liker kvinner med naturlig kroppshår. Noen av vennene mine vet det, og de behandler det som en ganske oppsiktsvekkende opplysning. Jeg visste ikke at preferansene mine skulle godkjennes av en komité.
Ertingen går stort sett ut på at de synes hår må gjøre nærhet mindre behagelig. Jeg opplever det motsatt. Jeg liker hvordan det kjennes, og hvordan det ser ut. Det er en del av tiltrekningen for meg, helt av seg selv.
Jeg forbinder også det naturlige uttrykket med selvsikkerhet. Jeg vet selvfølgelig at man ikke kan lese hele personligheten til noen ut fra om de barberer seg. Likevel er det noe ved akkurat det uttrykket jeg faller for. Det virker avslappet, som om hun er komfortabel med kroppen sin.
Det betyr ikke at jeg ikke kan bli tiltrukket av en kvinne som barberer seg. Jeg har en preferanse, ikke et søknadsskjema. Det er plass til mer enn ett utseende.
Men hvis jeg skal si hva jeg foretrekker, er det mer hår og et naturlig uttrykk. Vennene mine får gjerne fortsette å synes det er vanskelig å forstå. De beskriver det de mener burde få meg til å miste interessen, og jeg sitter der og tenker: Ja. Det er akkurat det jeg liker.
