Et kort blikk fra bestevennen til mannen min kan være nok til at jeg mister konsentrasjonen. Plutselig legger jeg merke til stemmen hans, skjorta, hvor han står. Helt vanlige ting som jeg helst skulle oversett. Jeg prøver å oppføre meg som normalt, mens tankene går i en retning jeg overhodet ikke har lyst til å følge.
Jeg er 30 år, gift og veldig forelsket i mannen min. Jeg har ikke en lang liste over ting som mangler mellom oss. Tvert imot. Han er omsorgsfull, omtenksom, kjekk og romantisk. Han jobber hardt og får meg til å føle meg elsket gjennom små ting i hverdagen. Sexlivet er også bra. Jeg føler meg ikke oversett, og jeg går ikke rundt og ønsker meg en annen partner. Det er ham jeg vil leve med.
Vennen hans liker jeg egentlig ikke engang. Jeg oppfatter ham som uhøflig, kald og fjern. Utseendemessig er han helt annerledes enn mannen min, og han er heller ikke en type jeg vanligvis blir tiltrukket av. Hadde de to ikke vært venner, ville jeg ikke valgt å tilbringe tid med ham. Likevel blir jeg sterkt fysisk tiltrukket av ham når han er i nærheten. Det er vanskelig å få det til å stemme med hva jeg ellers mener om ham.
Jeg drømmer ikke om at vi skal bli et par. Jeg ønsker verken å bli bedre kjent med ham, oppdage en varmere side ved ham eller begynne et nytt liv sammen. Det er seksuelle tanker, og jeg blir flau over hvor lett de dukker opp. Selv en kort, vanlig samtale kan gjøre meg distrahert. Jeg har også stadig erotiske drømmer om ham, uten at jeg nødvendigvis har tenkt på ham på forhånd. Da sitter jeg igjen med enda flere tanker om en mann jeg ikke engang trives sammen med.
Han har ikke lagt opp til noe av dette. Han har aldri flørtet med meg eller gitt uttrykk for at han er interessert. Jeg har ingen grunn til å tro at han kjenner det samme, og jeg har ikke tenkt å undersøke det. At jeg reagerer så sterkt når han er der, sier ingenting om hva han føler. Det foregår ingenting mellom oss.
Jeg har prøvd å se en annen vei, holde meg opptatt og tenke på noe annet når han er der. Jeg har også forsøkt å snakke meg selv til fornuft ved å tenke gjennom alt jeg elsker ved mannen min. Men det vet jeg jo allerede. Jeg trenger ingen påminnelse om hvor mye ekteskapet betyr for meg. Derfor blir jeg så frustrert når tankene om vennen hans likevel kommer tilbake.
Jeg ville ikke hatt sex med ham. Selv om han hadde tatt initiativ, eller mannen min på en eller annen måte hadde gitt meg lov, ville svaret vært nei. Dette er bare tenkte situasjoner; ingen av dem har skjedd. Jeg vil at mannen min skal være den eneste jeg deler seng med resten av livet. Fantasiene er ikke planer jeg ønsker å gjennomføre.
Jeg skjønner forskjellen på å tenke noe og å gjøre det. Likevel har jeg dårlig samvittighet. Når mannen min er så god mot meg, føles det enda verre å ha slike tanker som jeg holder for meg selv, selv om jeg ikke har prøvd meg på vennen hans. Jeg ber ikke om at noen skal fortelle meg at jeg er et godt menneske. Jeg er bare sliten av å holde alt dette inni meg. Jeg trengte et sted å si det jeg ikke klarer å få ut av hodet.
