En kvinne kan komme bort til meg på en bar, og hvis jeg også er interessert, kan kvelden ende med kyssing eller at vi drar hjem sammen for å ha sex. Går jeg bort til en kvinne, er det visst mer realistisk å håpe på at vi følger hverandre på Instagram. Jeg er den samme. Det er bare en annen som sier hei først.
Jeg er 30 og bor i USA. Dette er ikke en gammel suksesshistorie jeg henter fram når selvtilliten trenger litt hjelp. Kvinner tar kontakt med meg flere ganger i måneden, av og til flere ganger i løpet av samme helg. Det skjer på barer, utesteder og karaokekvelder. De kommer bort og begynner å prate. Noen av de samtalene har ført til sex samme kveld. Andre har endt med at vi utveksler kontaktinfo og avtaler en date senere.
De siste par årene har dette skjedd ofte nok til at jeg føler meg ganske trygg på at kvinner kan synes jeg er attraktiv. Flere av kvinnene som har kommet bort, har jeg selv syntes var veldig attraktive. Ikke alle samtaler fører til noe, og jeg er heller ikke interessert hver gang. Men når interessen er gjensidig, klarer jeg tydeligvis både å oppfatte det og å flørte videre.
Så prøver jeg å være den som begynner.
Ser jeg en kvinne jeg liker, men som ikke har vist at hun har lagt merke til meg, hender det at jeg går bort og sier hei. Jeg spør hva hun heter, sier at det er hyggelig å møte henne, og gir kanskje et kompliment for antrekket eller spør om hun har vært der før. Noen særlig original sjekkereplikk er det ikke. Jeg prøver å hilse, ikke å holde et show.
Jeg prøver å la praten gå av seg selv. Virker hun uinteressert med en gang, merker jeg det. Hvis ikke, spør jeg kanskje om jeg kan spandere noe å drikke, eller om vi skal legge hverandre til på Instagram. Likevel har ingen av disse forsøkene ført til en date eller noe fysisk. Noen ganger stopper samtalen bare opp. Andre ganger får jeg kontaktinfo og sender en melding dagen etter for å spørre om vi skal møtes. Da får jeg enten ikke svar, et nei eller beskjed om at hun helst vil være venner.
Å få nummeret hennes gjør meg egentlig bare mer forvirret. En liten stund virker det som om det kan bli noe. Så spør jeg om vi skal møtes, og det blir ikke noe av.
Den tydeligste forskjellen er selvfølgelig at en kvinne som kommer bort, allerede har bestemt seg for at hun vil snakke med meg. Når jeg tar kontakt med noen som ikke har vist meg oppmerksomhet, vet jeg at jeg er interessert. Om hun er det, vet jeg ingenting. Vi begynner altså ikke på samme sted, selv om det er det samme ansiktet hun ser. Det kan forklare noe av forskjellen. Jeg stusser likevel over at jeg aldri har fått til noe når jeg har begynt selv.
Kanskje oppfører jeg meg annerledes når jeg tar initiativet. Kanskje velger jeg kvinner som rett og slett ikke er interesserte. Eller kanskje det å bli sjekket opp såpass ofte har fått det til å se enklere ut enn det er. Jeg vet ikke hva de kvinnene syntes om meg. Men jeg klarer tydeligvis å flørte helt fint når hun har sagt hei først.
Når jeg tar det første steget, kommer jeg så langt som til å utveksle kontaktinfo. Dagen etter er jeg fortsatt han som venter på å se om hun svarer.
