En fiktiv fortelling.
Jeg er 51. Paul er 50. I løpet av åtte måneder gikk vi fra et uformelt forhold til eksklusivitet, planer om å flytte sammen og samtaler om ekteskap. Etter tre måneder som eksklusive sa han at vi ikke passet sammen likevel.
Vi fortsatte å møtes, nå uten avtale om eksklusivitet. Jeg sa at det var greit. I praksis fortsatte jeg å håpe at han ville ombestemme seg.
Da jeg hjalp ham med konsertbilletter, dukket det opp en melding. Jeg åpnet samtalen, selv om billettoppgaven ikke ga meg rett til det. Der sto «jeg elsker deg» og «jeg savner deg» fra en annen kvinne.
Det var ikke bare en ny date
Paul fortalte at hun var en gammel kjæreste han hadde fått kontakt med igjen etter tretti år. Han innrømmet at ønsket om å være med henne hadde vært en grunn til bruddet vårt.
At vi nå ikke var eksklusive, betydde at han kunne møte andre. Det gjorde ikke tidligere uklare forklaringer tydelige, og det gjorde heller ikke situasjonen god for meg.
Hun begynte å komme på helgebesøk. Han sa at jeg gjerne kunne snakke med henne. Jeg forsøkte å få kontakt utenfor leiligheten, men hun ville ikke slippe meg inn. Det måtte jeg respektere. Jeg kunne ikke få klarhet ved å gjøre henne til den som skulle løse forholdet mitt til Paul.
En rolle jeg ikke hadde takket ja til
Da jeg fikk høre at han hadde forklart kontakten vår som «tilbakebetaling av lån», ble forskjellen vanskelig å overse. Jeg trodde vi fortsatt hadde en intim relasjon. I historien hans til henne var jeg tilsynelatende en regnskapspost.
Jeg måtte slutte å vurdere om jeg var mer generøs eller mer passende enn henne, og spørre om jeg ville fortsette på disse vilkårene. Uformelt kan være en avtale. Det bør ikke bety at bare én vet hva avtalen er.
