Først trengte han passordet til en konto vi delte. Så fortalte han at han hadde fått sparken, og lurte på om jeg visste om noen jobber. Det var gått en uke siden jeg ba ham om aldri å kontakte meg igjen. Vi hadde hatt en stygg krangel om kjæresten han hadde holdt skjult for meg. Nå var vi plutselig i gang med å snakke om jobbsøking.
Jeg er 22, og han er ett år eldre. I to år hadde han vært en av mine aller nærmeste. Vi snakket sammen hele tiden, ga hverandre råd om jobb og samarbeidet om prosjekter. Mange sene kvelder gikk med til å lufte alt som plaget oss. Han ble den jeg støttet meg mest til. Vi kom gradvis så tett på hverandre at jeg ikke stanset opp og prøvde å sette ord på hva vi egentlig holdt på med.
For det var mer enn fagprat. Vi flørtet og sendte hverandre memer. I de fortrolige samtalene delte vi ting jeg vanligvis ville delt med en kjæreste. For meg hadde vi gått utover det som føltes som et vanlig vennskap, selv om jobb også var en viktig del av kontakten.
Så fikk jeg høre fra felles bekjente at han hadde kjæreste. Det hadde han hatt hele tiden. Vi hadde snakket om så mye i løpet av de to årene. Henne hadde han aldri nevnt.
Jeg mente ikke at han skyldte meg et forhold bare fordi vi var nære venner. Det vonde var å oppdage at jeg ikke visste noe så grunnleggende om livet hans. Hadde jeg visst at han hadde kjæreste, ville jeg forstått både flørtingen og fortroligheten annerledes. I stedet fikk jeg vite det av andre, etter at han allerede hadde fått en stor plass i hverdagen min.
Jeg tok det opp med ham: at han hadde skjult henne, og at vi hadde gått over grenser som ikke føltes greie. Det endte i en ordentlig krangel. Vi sa stygge ting til hverandre og stilte spørsmål ved hverandres hensikter. Til slutt ba jeg ham la meg være i fred. Da mente jeg at vi skulle slutte å snakke sammen.
Men da han kom tilbake med passordspørsmålet og deretter fortalte om jobben, fikk jeg dårlig samvittighet ved tanken på å avvise ham. Han hadde hjulpet meg mye med min egen karriere. Det var også sant, selv om han hadde fortiet noe viktig. Jeg klarte ikke uten videre å skille mannen som hadde støttet meg, fra mannen som hadde såret meg. Jeg hjalp ham med å lete etter jobb.
Nå sender vi meldinger hver dag igjen. Flørtingen er borte, og det samme er memene. Vi holder oss til jobb og teknologi. Det er en forskjell, og den er lett å vise til. Samtidig har vi verken snakket ut om krangelen eller om hvorfor han aldri fortalte at han hadde kjæreste. Ingen unnskyldning. Ingen avklaring.
Jeg vet ikke om vi kan nøye oss med å ha kontakt om jobb etter dette. Fortsetter vi, må jeg stole på at de nye grensene holder, selv om tilliten fortsatt er skadet. Bryter jeg kontakten, mister jeg også en som har vært til reell hjelp. Det som uroer meg, er hvor lite som skulle til før vi var tilbake i den daglige praten. Jeg ba ham holde seg unna, hjalp ham da han trengte meg, og nå snakker vi om jobb som om alt det andre allerede er avklart.
