Jeg er 20 år og i et avstandsforhold, og i det siste har jeg likt veldig godt å få oppmerksomhet fra andre menn. Det er litt ubehagelig å sette de tingene i samme setning, men alle stemmer.
Vi skal visst ikke være i et avstandsforhold så mye lenger. Jeg vet at det betyr noe. Likevel hjelper det ikke helt på ensomheten akkurat nå. Jeg har en kjæreste, men i hverdagen går jeg fortsatt rundt og savner ham. I det siste har det savnet tatt ganske stor plass.
Jeg har begynt å legge ut mer på sosiale medier. Menn legger merke til det, og jeg liker det. Det er kanskje den delen som er vanskeligst å innrømme. Jeg blir smigret. Det føles godt at noen ser det jeg legger ut og får lyst til å svare.
Jeg har ikke gjort noe seksuelt. Men noen av kommentarene fra mennene har ikke akkurat vært uskyldige. Jeg merker selv hvordan det høres ut når jeg understreker hva jeg ikke har gjort. Det sier jo ikke så mye om hvor godt jeg liker responsen jeg får.
Det har ikke skjedd noe dramatisk. Jeg har ingen større hemmelighet på lur. Jeg er ensom, jeg legger ut mer, og jeg liker å bli lagt merke til. Det er en liten situasjon som føles vanskeligere å si høyt enn den kanskje ser ut utenfra.
Snart skal avstanden mellom kjæresten min og meg bli mindre. Akkurat nå kommer jeg likevel stadig tilbake til det jeg ikke får pakket penere inn: Jeg er i et forhold, og jeg liker oppmerksomheten.
