Jeg skjønte at kjæresten min hadde fortalt noe privat videre da en av vennene hans nevnte det mens vi alle var sammen. Helt hverdagslig, midt i samtalen. Plutselig satt jeg der og hørte en annen snakke om familiesituasjonen min, uten at jeg noen gang hadde valgt å fortelle ham om den.
Noen uker tidligere hadde jeg betrodd meg til kjæresten min om det jeg sto i. Jeg ba ham uttrykkelig om å holde det for seg selv. Jeg var ikke klar for at andre skulle vite det, og utenom familien var han den eneste jeg hadde fortalt det til. Da vennen hans tok det opp forrige helg, var det derfor ingen tvil om hvor opplysningene kom fra.
Det var ubehagelig å bli tatt så på senga. Jeg hadde ikke forberedt meg på å snakke om dette med vennene hans. Jeg hadde ikke engang bestemt meg for om jeg ville at de skulle vite det. Nå var det allerede blitt et samtaleemne.
Da vi kom hjem, spurte jeg hvorfor vennen hans visste det. Kjæresten min sa at han hadde trengt noen å snakke med, og at han ikke hadde tenkt at det var så farlig å nevne det. Jeg kunne forstå behovet for støtte. Det var vanskeligere å høre at han ikke syntes det var så farlig, når jeg så tydelig hadde bedt ham om å la være.
Jeg prøvde å forklare forskjellen. Jeg mente ikke at han aldri kunne snakke om ting som påvirket ham. Men jeg hadde stolt på ham med noe personlig og sagt rett ut at jeg ikke var komfortabel med at flere fikk vite det.
Han ba om unnskyldning. Så sa han at jeg fikk ham til å føle at han ikke kunne snakke med vennene sine om noe lenger. Dermed satt jeg og forsvarte meg mot et langt større forbud enn det jeg faktisk hadde bedt om.
Vi har knapt snakket sammen siden. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg vet at han også trenger å lufte ting med noen. Samtidig kommer jeg stadig tilbake til at han visste hva jeg ønsket. Han trengte ikke gjette.
Jeg er fortsatt lei meg, og unnskyldningen har ikke løst det mellom oss. Overreagerer jeg, eller har han fremdeles ikke forstått hva jeg prøver å si?
