Jeg er god på begynnelsen. Jeg klarer å få i gang en samtale og få den andre til å slappe av. Kvinnene jeg snakker med, virker som om de trives med det, og de første ukene føles det naturlig å bli bedre kjent.
Jeg vet hvordan jeg skal vise interesse. Jeg vil at hun skal kjenne at jeg bryr meg, at jeg liker å snakke med henne, og at hun betyr noe for meg. I starten virker det som om det når fram. Vi er tiltrukket av hverandre, praten går lett, og jeg tenker at dette kanskje kan bli noe.
Så forandrer noe seg. Jeg kommer meg liksom aldri forbi de første ukene uten å miste kontakten jeg trodde vi var i ferd med å bygge.
Hun blir irritert på meg. Jeg blir klengete. Til slutt blokkerer hun meg. Det har skjedd ofte nok til at jeg ser et mønster, men jeg forstår fortsatt ikke hvor det begynner.
Det er det som gjør meg så forvirret. Jeg ser starten, da hun liker å snakke med meg, og jeg ser slutten, da hun ikke vil ha kontakt. Et sted imellom blir forsøkene mine på å holde på nærheten en del av problemet.
Jeg kan innrømme at jeg blir klengete. Men det hjelper meg ikke å vite hva jeg skal gjøre annerledes mens det skjer. Jeg skjønner ikke når oppmerksomheten som var hyggelig, begynner å bli for mye. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal oppdage at noe har endret seg før vi havner på samme sted igjen.
Når jeg er blokkert, får vi ikke snakket om det som skjedde. Samtalen er over. Jeg sitter igjen med min egen opplevelse, også av de første ukene da alt virket så bra.
Jeg mister stadig kontakten med noen etter en begynnelse jeg trodde jeg mestret. Jeg vil ikke fortsette å gjøre andre ukomfortable, og jeg vil ikke at alt som virker lovende, skal ende slik. Hvordan finner jeg ut hva som endrer seg etter de første ukene?
