Da jeg kom inn igjen etter en røyk med en venn, sto en mann tett inntil kona mi i gangen. Det var han som hadde vist interesse for henne tidligere på kvelden. Nå snakket han bare noen centimeter fra ansiktet hennes. Jeg trakk henne unna. Fram til da hadde jeg prøvd å forklare at jeg var ukomfortabel, uten å høres sjalu ut. Nå sa jeg at jeg følte meg sviktet og ville dra.
Jeg er 30, hun er 27, og vi har vært gift i snart to år. Vi har bodd sammen i nesten fem. Vennene våre sier ofte at de misunner oss forholdet vårt. Vi snakker ordentlig sammen, støtter hverandre og kjenner hverandre godt. Jeg hadde ingen grunn til å tro at en halloweenkveld skulle få meg til å tvile på det.
Gruppekostymet var hennes idé. Jeg pleier å styre unna sånt. Når resten av gjengen forsvinner, står du igjen i et kostyme som bare gir mening sammen med de andre. Men hun hadde hatt lyst til dette lenge, og jeg ville stille opp.
Jeg sa til og med ja til å kle meg ut som en sexy utgave av en kvinnelig figur. Det var langt utenfor det jeg vanligvis er komfortabel med. Jeg ville være litt leken og se attraktiv ut for kona mi. Samtidig sa jeg tydelig fra på forhånd om at kostymet gjorde meg usikker, og at jeg ønsket at vi skulle holde sammen med gjengen. Hun trengte ikke gjette seg til det.
Mens vi gjorde oss klare og tok noen drinker hjemme hos oss, bestemte hun seg for å hjelpe en singel venninne med å treffe en mann. Da vi kom fram, gikk hun bort til menn venninnen syntes var attraktive. En av de første var langt mer opptatt av kona mi enn av venninnen. Da hun fortalte at hun var gift, kalte han meg en heldig mann. Jeg oppfattet det som at han syntes kona mi var lekker.
Hun fortsatte å gå fra meg for å spørre menn om de var single, prate med dem og ta dem med bort til venninnen. For meg så det ut som flørting, selv om forklaringen var at hun hjalp en venninne. Jeg følte meg allerede dum i kostymet. Det ble ikke bedre av at hun stadig forsvant.
Jeg forsøkte å si fra, men pakket det inn i sjalu fleiping om å passe på det som var mitt. Vanligvis er vi mer direkte med hverandre. Hun får ikke alltid med seg sosiale signaler, og jeg vet at hint ikke er den tydeligste måten å fortelle henne at jeg er såret på. Likevel fortsatte kvelden på samme måte. Jeg ble stadig mer opprørt, helt til jeg fant henne i gangen med den mannen.
Etter at jeg sa at jeg ville hjem, bestilte jeg en Uber og fortalte henne at den kom om noen minutter. Hun gikk for å se til venninnen på toalettet. Jeg avbestilte bilen og ventet på henne. Da følte jeg meg enda dummere.
Vi snakket litt dagen etter, men hun var for fyllesyk til at vi fikk tatt hele samtalen. Da vi fortsatte senere, innrømmet hun at hun hadde ødelagt mye av tilliten min. Hun sa at hun skammet seg og ville gjøre en innsats for å få den tilbake. Etter å ha gått ned i vekt var hun ikke vant til at menn viste så mye interesse, forklarte hun. Hun hadde latt seg rive med av oppmerksomheten.
Hun sa også at hun ikke hadde skjønt at mannen flørtet. Akkurat det sliter jeg med å tro på. Jeg så ikke noe kyss og har ikke oppdaget noen affære. Men de sto så tett at jeg lurer på hva som ville skjedd hvis jeg ikke hadde kommet tilbake. Forklaringen hennes har ikke roet den uroen.
Jeg hadde tatt på meg et kostyme jeg var usikker på, fordi jeg ville stille opp for henne. Nå sier hun at hun vil bygge opp tilliten igjen. Jeg prøver fortsatt å forstå hvordan en som kjenner meg så godt, ikke fikk med seg hvor ukomfortabel jeg var.
