Jeg snakker med helt fremmede på jobb hele tiden. Det går stort sett av seg selv. Man skulle tro det talte for at jeg hadde brukbare sosiale ferdigheter, men hjernen min lar seg visst ikke overbevise. Så snart jeg står overfor en kvinne jeg synes er attraktiv, aner jeg ikke hvordan jeg skal begynne å prate.
Jeg er 27, har en god jobb og en karriere som ser lovende ut. Jeg trener, tar vare på meg selv og synes jeg ser ganske grei ut. Det hjelper meg likevel lite med å finne noe å si til en kvinne jeg har lyst til å bli kjent med. Å ha orden på livet og å kunne flørte er tydeligvis to forskjellige ting.
Det er forskjellen som plager meg. Hadde jeg strevd med alle fremmede, ville problemet i det minste vært det samme overalt. Jeg vet jo at jeg kan føre en samtale. Jeg gjør det hver dag. Det som forandrer seg, er hvor opptatt jeg blir av hvilket inntrykk jeg gir.
På jobb har vi en grunn til å snakke sammen. Da er det som regel klart hvorfor jeg tar kontakt. Hvis jeg begynner å prate med en kvinne jeg er tiltrukket av, viser jeg kanskje samtidig at jeg liker henne. Det gjør selv den første setningen vanskelig. Jeg vil si hei, men lurer allerede på hvor tydelig jeg skal være, om hun ønsker den oppmerksomheten, og hvordan jeg kan unngå å gjøre situasjonen ubehagelig.
Det er litt vanskelig å få noe til å virke naturlig når jeg samtidig prøver å regne ut nøyaktig hvordan det skal gjøres. En samtale skal jo ha to deltakere. Likevel forsøker jeg å ta høyde for svaret hennes før jeg har sagt noe hun kan svare på. Jeg kan ikke vite hva hun kommer til å tenke. Det hindrer meg ikke i å oppføre meg som om jeg burde vite det på forhånd.
Jeg er ikke ute etter en imponerende sjekkereplikk som høres innøvd ut. Spørsmålet mitt er mer hverdagslig: Hvordan begynner jeg, viser interesse og lar henne reagere akkurat som hun vil? Det å kunne snakke med folk er ikke helt det samme som å vise at jeg gjerne vil bli kjent med noen på den måten.
Derfor er jeg særlig interessert i hvordan kvinner opplever det. Jeg kan forklare usikkerheten min i det vide og det brede, men da mangler fortsatt den andre halvparten av samtalen. Hva gjør det hyggelig og avslappet når en mann tar kontakt? Hva gjør det kleint eller ubehagelig? Det vil jeg heller høre om enn å fortsette å ramse opp mine egne fortrinn. Jobben min sier tross alt lite om hvordan det er å bli kontaktet av meg.
Jeg vil også gjerne høre fra menn som kjenner igjen skiftet: De prater lett med fremmede, men blir helt stumme når de liker noen. Jeg forventer ingen garanti for at det skal gå bra. Jeg prøver fortsatt å få til det som må skje før det i det hele tatt kan bli noe mer: å starte en samtale med en kvinne jeg faktisk har lyst til å snakke med.
