En kvinne sovnet på skulderen min på toget til jobb i morges. Hun var en fremmed, omtrent på min alder, og hun var bare trøtt. Det skjønte jeg. Likevel kan jeg fortsatt kjenne tyngden av hodet hennes flere timer senere.
Jeg er 24 år. Jeg har aldri datet noen, aldri holdt noen i hånden, aldri vært i et forhold. Jeg har hatt kvinnelige venner gjennom årene, men aldri funnet motet eller anledningen til å ta noe videre. Kjærlighet har begynt å føles som noe som skjer med andre.
Så falt hodet hennes ned på skulderen min, og jeg stivnet. Jeg rørte ikke en muskel. Mest av alt ville jeg ikke forstyrre henne. Hun sov, og hvis jeg flyttet på meg, ville hun sannsynligvis våkne.
Det var en liten tilfeldighet. Hun hadde ikke valgt meg på noen annen måte enn at jeg satt ved siden av henne da hun duppet av. Det var ingen grunn til å legge mer i det. Men plutselig satt jeg der med en nærhet jeg har savnet i livet mitt, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre annet enn å sitte stille.
Toget rykket kraftig ved et stopp, og hun våknet. Det var hele hendelsen. En trøtt passasjer hadde lent seg mot en fremmed i søvne på vei til jobb.
For meg har øyeblikket vart mye lenger enn togturen. Jeg tenker stadig på den lille tyngden mot skulderen. Jeg husker følelsen så nøyaktig at det nesten virker urettferdig.
Jeg skulle ønske det hadde vært en hverdagslig hendelse for meg også. I stedet ble alt jeg savner, så tydelig: datene jeg aldri har vært på, hånden jeg aldri har holdt, følelsen av at denne delen av livet foregår et sted jeg ikke kommer til.
Jeg vet at en fremmed som sovner på toget, ikke sier noe om hvordan framtiden min blir. Likevel føltes det som en grusom spøk å få noen minutter med nærhet som bare gjorde meg mer oppmerksom på hvor alene jeg føler meg. Det har gått flere timer, og skulderen min ser fortsatt ut til å huske.
