Jeg er 27, kjæresten min er 31, og vi har vært sammen i nesten tre år. Etter hvert har jeg lagt merke til et mønster når vi er uenige: Han blir stille, jeg tar kontakt, og til slutt går vi videre uten egentlig å snakke om det som skjedde.
Når han forklarer hvorfor han ikke svarte, sier han at han var opprørt, sjokkert eller hadde negative tanker. Jeg har prøvd å si at jeg forstår at han kan trenge litt avstand. Jeg skulle bare ønske han sa fra. Da hadde jeg visst hva som foregikk, og kunne gitt ham ro eller trøst hvis det var det han ønsket.
I stedet blir jeg ofte sittende og tolke mangelen på svar. Når vi endelig snakker sammen igjen, glir det vanskelige liksom unna. Slik jeg opplever det, kommer vi aldri helt fram til samtalen vi faktisk trenger å ha.
Nylig diskuterte vi en virkelig sak som vi hadde ulike syn på. Underveis delte jeg en personlig opplevelse som det var sårbart for meg å snakke om. Etterpå syntes jeg samtalen virket grei. Men da vi skulle si ha det, sa han noe sånt som «takk for at du trigget meg».
Den kommentaren ble sittende. Jeg sendte ham en melding og sa at jeg syntes det var ufint, og han ba om unnskyldning. Jeg trykket liker på meldingen hans. Der og da hadde vi i det minste sagt noe direkte til hverandre: Jeg fortalte at han hadde såret meg, og han anerkjente det.
Så sluttet han å svare på meldingene mine i omtrent et døgn. Da jeg spurte om han hadde sett meldingen, sa han at han hadde vært opprørt i det siste og trengte tid for seg selv. Jeg fikk en forklaring, men igjen kom den først etter at jeg tok kontakt.
Jeg vet ikke akkurat hva han følte etter samtalen, eller om han var stille for å slippe en ny vanskelig diskusjon. Men rekkefølgen kjennes altfor kjent: Vi er uenige, han blir borte, og jeg spør hva som har skjedd. Strever han med å kommunisere når han er opprørt, eller har stillheten blitt en måte å unngå konfrontasjoner på? Er det dette folk mener med «stonewalling»?
