Det har gått omtrent to måneder siden jeg først begynte å lure på om det kunne bli noe mellom meg og en kvinne i ingeniørklassen min. Jeg prøver fortsatt å finne ut av det. Vi møttes i starten av semesteret, og når vi er sammen, er det nok varme mellom oss til at det ikke føles så enkelt å legge tanken fra seg.
Hun kan være leken og avslappet rundt meg. Hun tar initiativ til samtaler, spør om livet mitt og kommer selv med ting å snakke om. Det betyr noe for meg. Det er ikke alltid jeg som står der og prøver å holde praten i gang. Hun er også med på å drive den videre.
Nylig fortalte hun at hun hadde sovet gjennom alarmen og gått glipp av en time, og at hun var sint på seg selv. Jeg fikk mulighet til å berolige henne litt. Det var en ganske hverdagslig frustrasjon, men det føltes mer personlig enn å snakke om oppgaver. Slike øyeblikk gjør at jeg tenker at det kanskje er noe her.
På melding er det annerledes. Jeg skriver nesten alltid først. Når hun tar kontakt, gjelder det som regel studiene. Samtalene kan være hyggelige når vi først er i gang, men det virker stort sett som det er min jobb å starte dem.
Det samme gjelder å møtes. Jeg har foreslått at vi finner på noe, og vi har prøvd å få timeplanene til å passe, men det kommer alltid noe i veien. En gang foreslo hun at vi kunne møtes for å jobbe med fag da vi ikke fant et annet tidspunkt. Jeg oppfattet det som et forsøk fra hennes side, selv om vi fortsatt ikke har fått til noen ordentlig avtale.
Nå er det en stund siden jeg spurte sist. Av og til nevner jeg et arrangement på campus som jeg skal på, og så dukker hun opp der. Jeg merker meg det, men vet jo ikke hvorfor hun kom. Samtidig får vi begge tid til andre folk.
Hadde hun vært avvisende i timene, ville jeg nok lagt det bort. Men praten går så lett når vi møtes. Er interessen gjensidig nok til at jeg bør fortsette å prøve, eller legger jeg for mye i de gode øyeblikkene?
