Mot slutten av daten foreslo den andre at vi skulle møtes igjen. Jeg hadde ikke tatt det opp, så jeg tenkte at saken var ganske grei: Vi hadde hatt det hyggelig nok til å prøve en gang til.
Senere sendte jeg en melding for å høre om interessen fortsatt var der, og for å avtale neste date. Så gikk det tre dager uten svar.
Det ble en liten, irriterende løs tråd. Jeg hadde ikke tenkt å forhandle meg fram til en ny date. Men når forslaget kom fra den andre, syntes jeg heller ikke det var urimelig å følge opp.
Jeg kunne ha tatt stillheten som et svar. Den tydet jo på sitt. Likevel er det forskjell på å anta at noen ikke er interessert, og å få det bekreftet. Jeg ville gjerne vite hvor vi sto, særlig siden jeg også vurderte andre muligheter.
Så jeg sendte en melding til. Jeg spurte om jeg skulle tolke de siste dagenes stillhet som manglende interesse for å møtes igjen. Det var helt greit i så fall, skrev jeg. Jeg ville bare gjerne vite det, så jeg kunne planlegge deretter.
Jeg gjorde det også enkelt å si nei: Det holdt å reagere på meldingen. Ingen forklaring nødvendig.
Det kom et svar med ord likevel. Personen beklaget at svaret hadde drøyd, sa at den rette følelsen ikke hadde vært der, og ønsket meg lykke til med å finne noen.
Det var skuffende, men tydelig. Nå slapp jeg å lure på hvor mye jeg skulle legge i forslaget om å møtes igjen. Hva som enn lå bak da det ble sagt, var det ikke aktuelt lenger.
Jeg takket for svaret, ønsket lykke til tilbake og avsluttet med «Ta vare på deg selv».
Da vi først tok praten, var den fort over. Det ble ingen ny date. Nå visste jeg det.
