Når jeg liker en fyr, kan jeg bli sjalu på nesten alle han snakker med. «Nesten» er et rausere ord enn jeg fortjener her. En gang var rivalen min katten hans.
En hunnkatt. Den opplysningen var tydeligvis nok til at jeg opprettet sak.
Det var måten han snakket til henne på, og all oppmerksomheten hun fikk. Han var kjærlig med henne. Det likte jeg dårlig. Et sted på veien fra å være interessert i en mann til å vurdere om det kunne bli noe, hadde jeg begynt å granske forholdet hans til husdyret.
Katten hadde ikke gjort meg noe. Hun var hunn og fikk oppmerksomhet fra en fyr jeg likte. Den gangen regnet jeg dette som skjerpende omstendigheter.
Så jeg blokkerte ham.
Det kommer ingen mer fornuftig forklaring etter den setningen. Jeg var sjalu på katten, mislikte hvor mye kos og oppmerksomhet han ga henne, og trakk meg ut. Han hadde katt. Jeg hadde noe å klage på.
Jeg skjønner hvordan det høres ut. Det er noe av det som gjør det vanskelig å forklare. Jeg hører jo selv hva jeg sier. Det endrer bare ikke at jeg faktisk følte det sånn.
Og jeg nøyde meg ikke med å blokkere akkurat ham. Jeg laget en regel for framtiden: Jeg skulle ikke involvere meg med menn som hadde hunnkatt.
Folk har mye de vil avklare før de dater noen. Jeg har tydeligvis lagt til kattens kjønn.
