Jeg var sammen med en mann gjennom nesten hele tjueårene mine. Jeg hadde det godt med ham og følte meg trygg. Vi fungerte fint som samboere. Vi fungerte også godt på reise, og det sier jo noe om hvordan man har det sammen når man går tett på hverandre over tid.
Det var mye å sette pris på i forholdet. Når jeg forteller om det, hører jeg selv at det lett kan høres ut som innledningen til en historie om mitt livs kjærlighet. Men det er ikke det jeg ville kalt ham. Vi gikk fra hverandre, og jeg synes fortsatt ikke det uttrykket passer på det vi hadde.
Med bestevenninnen min var det annerledes. Vi passet sammen på nesten alle måter. Å være nær henne føltes som å komme hjem. Når jeg tenker på hvem som har vært mitt livs kjærlighet så langt, er det henne jeg tenker på.
Det kan være litt rart å forklare, særlig rett etter å ha fortalt om en kjæreste jeg var sammen med i nesten ti år. Han var den jeg bodde med og reiste med. Hun var den jeg følte meg hjemme hos på en måte jeg fortsatt strever med å beskrive uten å bruke de store ordene.
Mot slutten av vennskapet innså jeg at noen av følelsene mine hadde blitt romantiske. De var aldri seksuelle. Jeg har ingen ryddigere forklaring enn det, og ingen vanlig kjærlighetshistorie å pakke det inn i. Hun var bestevenninnen min, og jeg elsket henne.
Jeg legger stadig til «så langt» når jeg kaller henne mitt livs kjærlighet. Det kjennes riktig. Hun har en enorm plass i livet jeg allerede har levd, samtidig som jeg fortsatt håper på den jeg kanskje skal elske senere. Jeg føler meg ikke ferdig med å møte mennesker eller bli glad i noen.
Noen ganger ser jeg opp på himmelen og får følelsen av at jeg leter etter den personen. Jeg aner ikke hvem det er. Jeg bare ser opp og lurer litt. Hvor mange ganger har du møtt ditt livs kjærlighet?
