En morgen hadde jeg snakket en god stund til kjæresten min da han ba meg begynne på nytt. Han hadde ikke fått med seg noe. Vi kranglet ikke, og det hadde ikke skjedd noe som brått avbrøt oss. Jeg hadde snakket uten at han fulgte med.
Jeg er 25, han er 26, og vi har vært sammen i omtrent sju år. Før var jeg pratsom med ham. Jeg likte å fortelle om det som skjedde i livet mitt. Nå har jeg begynt å legge merke til alt jeg ikke har fortalt ham. Litt etter litt har jeg sluttet å regne med at han hører etter, og dermed sier jeg mindre.
Noen ganger begynner han å snakke om noe helt annet før jeg er ferdig med det jeg sier. Andre ganger tar han telefonen eller spiller av en talemelding mens jeg snakker. Hver enkelt gang kan virke ubetydelig. Det er noe annet når det skjer hver dag vi er sammen.
Jeg har tatt det opp flere ganger. Han sier at jeg prøver å snakke når han er opptatt, leser på mobilen eller forsøker å slappe av. Han kan være distrahert eller ha mye å tenke på. Det skjønner jeg. Jeg kan også falle ut av en samtale. Men det begynner å bli vanskelig å finne et tidspunkt som passer.
I starten plaget det meg ikke så mye. Nå lurer jeg på om jeg er for følsom og tar det for personlig. At noen går glipp av en setning, betyr jo ikke at de har mistet interessen for deg. Samtidig kan jeg ikke fortsette å kalle det en glipp når det skjer så ofte.
Det som gjør vondt, er forskjellen mellom oss. Når han har noe å fortelle, legger jeg bort mobilen og lytter. Jeg er interessert i det han sier. Forrige uke hadde han det tøft, og han takket meg for støtten. Det satte jeg pris på. Jeg var glad for at han følte seg støttet. At jeg selv er lei meg, gjør ikke takken hans mindre verdt.
Men jeg savner å få den samme oppmerksomheten tilbake. Alt jeg forteller, trenger ikke å være spennende. Jeg vil kunne fortelle om min egen hverdag og kjenne at han er interessert i å høre om den.
Nå føles det nesten flaut å ta det opp igjen. Hvis jeg sier at han ikke lyttet til meg i dag, høres det ut som om jeg reagerer på én enkelt gang han var distrahert. Det jeg prøver å sette ord på, er alt som har samlet seg opp. Også alt jeg lar være å fortelle. Det er vanskeligere å vise til enn en telefonsamtale som avbryter meg.
Jeg har fortsatt lyst til å snakke med ham. Jeg har bare begynt å venne meg til å si mindre. Og mens jeg tenker på hvordan jeg skal forklare det en gang til, føler jeg meg dum som vil ta opp noe som er blitt så vanlig mellom oss.
