Dagen etter den første daten vår snakket hun allerede om at vi kunne bo sammen og dele tiden mellom to byer. Noen uker senere mente hun at jeg presset henne da jeg spurte om vi skulle holde kontakten. Jeg hadde ikke trodd det var akkurat det spørsmålet som skulle bli vanskelig.
Vi matchet på Hinge for rundt to måneder siden. Jeg er 47, hun er 36. Etter noen meldinger og en telefonsamtale foreslo hun at vi skulle ta et glass. Vi hadde en fin kveld på en bar og endte på et karaokested i nærheten. Da jeg gikk ut for å ta en telefon, la jeg merke til hvor gøy folk hadde det på karaokestedet. Vi fortsatte kvelden der. Det var lett å være sammen den første kvelden.
Dagen etter skrev hun at hun hadde hatt det hyggelig og ville treffes igjen. Hun fortalte også at hun skulle flytte til en annen by om to måneder. Det trengte ikke å bli noe problem, mente hun, siden vi begge reiste mellom de to byene i jobben uansett. Hun spurte om jeg var ute etter et varig forhold. Det var nemlig det hun ønsket. Hun foreslo til og med at vi etter hvert kunne bo sammen, litt i den ene byen og litt i den andre.
I ettertid synes jeg det var tidlig å begynne å planlegge et liv sammen etter én date. Der og da hørtes det derimot ut som om vi ville det samme. Det var ikke jeg som måtte få samtalen inn på et forhold. Hun tok selv opp fremtiden.
Vi gikk på flere dater og hadde det veldig fint når vi møttes. Å få til selve møtene var mer krevende. Hun avlyste iblant samme morgen, med jobb eller helse som forklaring. Men hun foreslo alltid en annen dag. Derfor tenkte jeg at det handlet om ting som kom i veien, heller enn at hun ikke var interessert.
Hun ga meg et annet telefonnummer også, et hun sa at bare noen få hadde. Vi hadde lange samtaler og fortalte hverandre personlige ting. Jeg opplevde at vi kom nærmere hverandre. Når jeg tenkte på samtalene våre og det hun hadde sagt om et forhold, trodde jeg vi var i ferd med å bli et par. Vi var bare ikke helt der ennå.
Så avlyste hun noen timer før en konsert jeg hadde kjøpt billetter til. Jeg ringte dagen etter for å få litt klarhet. For meg var dette starten på et romantisk forhold som kunne vare. Hun sa at hun ikke var der ennå og trengte mer tid. Jeg svarte at jeg måtte trekke meg litt tilbake og tenke gjennom hva det betydde for meg.
De neste par dagene, mens vi ikke snakket sammen, sendte hun lange meldinger. Hun skrev at jeg var spesiell for henne, og at hun ikke ville at det skulle ende slik. Hun innrømmet også at oppførselen hennes kunne ha gitt meg falske forhåpninger, og ba om unnskyldning. Da regnet jeg ikke lenger med at det skulle bli et forhold. Men jeg gikk med på å holde kontakten som venner.
Vi dro på kino etterpå og hadde det hyggelig, uten at det ble kleint. Jeg tenkte at vi i det minste kunne være venner. Så ble hun helt kald i to uker. Jeg savnet selskapet hennes og sendte en melding for å høre hvordan det gikk. Den ble liggende ulest i et døgn. Jeg sendte en til og spurte om hun i det hele tatt ønsket å fortsette å ha kontakt.
Svaret var at jeg stadig presset henne til å gi meg svar. Jeg tror hun kan ha flyttet nå, men vet det ikke. Jeg sitter igjen med følelsen av å ha vært en hun trengte mens hun var her, og som hun ikke lenger hadde bruk for etterpå. Det er slik jeg opplever det; hva hun tenkte, kan jeg ikke vite. Jeg hadde sagt ja til å være venner. Nå visste jeg ikke om hun ville høre fra meg engang.
