Kjæresten min er tilbake i leiligheten min for å høre om jeg fortsatt er komfortabel med det vi avtalte. Det er halloween, og hun vurderer å tilbringe resten av natten med en annen mann. For noen uker siden sa jeg at det var greit. Nå står jeg i stua med en klump i magen, mens hun venter på svar.
Vi er begge 21. Vi har aldri prøvd å åpne forholdet før. Det begynte med en fantasi vi snakket om sammen. Hun ville dra på fest med en fyr vi kjenner litt, og jeg sa at hun kunne ha sex med ham. Jeg mente det da jeg sa det. Jeg lot ikke som jeg likte noe jeg egentlig ikke kunne fordra. Jeg trodde jeg kunne ønske dette og samtidig føle meg trygg på oss.
Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg kunne være så sikker da og så redd nå. Da vi snakket om det, var det fortsatt en fantasi. Jeg slapp å kjenne på hvordan det faktisk ville være mens hun var sammen med ham. Nå må jeg svare henne, uten den tryggheten jeg trodde jeg hadde.
Hun har kommet tilbake for å høre med meg før hun går videre. Hun vurderer å dra hjem til ham eller å invitere ham hit. Så vidt jeg vet, har det vi snakket om, ennå ikke skjedd. Akkurat nå er det en pause, og hun venter på at jeg skal si at det er greit.
Jeg tenker stadig på at hun faktisk spør. Hun har ikke bare gått ut fra at det gamle svaret mitt fortsatt gjelder. Jeg kunne ha vært lettet over å få si hvordan jeg har det. I stedet er jeg redd for hva svaret mitt vil føre til. Jeg har jo allerede sagt ja. Det føles som om jeg har gitt henne feil inntrykk hvis jeg ombestemmer meg nå. Samtidig kunne jeg ikke ha forklart dette ubehaget før jeg kjente det.
Jeg er redd hun vil bli bitter på meg hvis jeg ber henne stoppe. Redd for at jeg skal skade tilliten mellom oss ved å trekke meg fra noe vi har snakket om sammen. Men det er det jeg frykter. Hun har ikke sagt at det vil skje. Jeg vet ikke hvordan hun vil reagere, for vi har ikke hatt den samtalen ennå. Jeg prøver å håndtere hennes mulige skuffelse før jeg engang har satt ord på mitt eget ubehag.
Lar jeg kvelden fortsette, slipper jeg den vanskelige samtalen akkurat nå. Da gir jeg henne også et svar som ikke stemmer med hvordan jeg har det. Ber jeg om en pause, må jeg vise henne at noe har endret seg. Ingen av delene ligner den enkle versjonen jeg så for meg da dette fortsatt bare var en fantasi, uten noen som ventet på å dra.
Vi har ennå ikke kommet så langt som til å prøve det vi avtalte. Hun venter på å få vite om hun skal dra hjem til ham eller invitere ham hit. Jeg leter fortsatt etter ordene for å si at jeg vil stoppe.
