Det virker litt urettferdig å kunne flørte helt fint, helt til jeg faktisk vil at det skal føre til noe. Hvis det ikke er så viktig hva en mann synes om meg, er en leken kommentar bare en kommentar. Liker jeg ham, kan de samme ordene plutselig trenge en gjennomgang hos advokat før jeg tør å si dem.
Jeg lurer på om menn kjenner seg igjen. Er det lettere å tøyse med en kvinne de ikke er særlig interessert i, mens ordene stokker seg når de har følelser for henne? For noen kan det være sånn. Andre blir kanskje tydeligere når de er tiltrukket av noen. Jeg regner ikke med at alle menn reagerer likt, selv om det hadde gjort dem betydelig enklere å forstå.
En mulig forskjell er hva jeg føler at jeg risikerer. Håper jeg ikke på noe, gjør det lite om en spøk ikke treffer. Vil jeg at han skal like meg, kan jeg begynne å lure på hva én klønete kommentar vil ødelegge. Da prøver jeg å beskytte en mulighet jeg ennå ikke vet om finnes. Plutselig har jeg noe å tape, selv om det meste foreløpig bare foregår i mitt eget hode.
Det kan også flytte oppmerksomheten min bort fra ham. I stedet for å høre etter vurderer jeg om jeg virker passe interessert, altfor interessert eller påfallende formell til å snakke om noe så hverdagslig. Det blir vanskeligere å nyte samtalen når jeg samtidig vurderer alt jeg sier. Det er ikke sikkert han har blitt vanskeligere å prate med. Jeg har bare gitt meg selv en ekstra jobb.
Og det er forskjell på å like en leken tone og å ville vise at jeg har lyst på noen. Det første kan få være hyggelig og uavklart. Det andre innebærer en risiko for at han faktisk skjønner hva jeg mener. Småerting uten romantiske forhåpninger kan gå lett nettopp fordi den ikke trenger å føre noe sted. Når jeg bryr meg om utfallet, kan selv et lite kompliment føles som om jeg røper langt mer enn jeg egentlig sier.
Likevel ville jeg ikke brukt dette som en metode for å avsløre hvem som er tiltrukket av hvem. En mann som famler etter ordene, kan være interessert i kvinnen foran seg. Han kan også være sliten, tilbakeholden, distrahert eller bare usikker på hva han skal si. En sjarmerende mann kan flørte fordi han er interessert, eller fordi han liker å snakke sånn. Verken flyt eller nøling gir et sikkert svar. Ellers måtte rommets mest mislykkede samtale også være starten på den store kjærligheten.
At han flørter lett med en annen, beviser heller ikke at han liker henne bedre. Jeg ser ikke hva de ulike samtalene betyr for ham, og det er jo akkurat det jeg prøver å finne ut. Men det er like fristende å trekke motsatt konklusjon: at han virker lite varm overfor meg fordi følelsene er så sterke. Da får jeg svaret jeg ønsker meg, uten at han trenger å vise særlig mye interesse selv.
Jeg ville lagt mer vekt på det som skjer utenom de kvikke replikkene. Om han tar initiativ til å snakke, viser interesse tilbake og faktisk følger opp når vi har mulighet til å møtes. Ingenting av dette garanterer romantikk. Men det er mer å gå etter enn hvor elegant han klarer å formulere en setning. Jeg kan godt synes litt nervøsitet er sjarmerende, uten å gjøre den til hele beviset på at han liker meg.
