Jeg begynte i min første jobb for omtrent en måned siden, og der er det en kvinne jeg synes er søt. Det er omtrent alt jeg vet sikkert. Resten må tolkes, og den oppgaven har jeg tydeligvis gitt meg selv.
Hun er hyggelig mot meg. Problemet er at det også er ganske vanlig å være hyggelig mot kolleger. Kanskje hun vil bli venner. Kanskje hun bare er høflig. Vi jobber tross alt sammen, så hun har en helt praktisk grunn til å være grei som ikke krever at jeg er spesielt interessant.
Jeg kjenner henne nesten ikke. Jeg vet ikke engang om jeg liker henne utover at jeg synes hun er søt. For å finne ut av det må jeg bli kjent med henne. Så langt virker dette overkommelig. Det er når jeg kommer til hva jeg faktisk skal si, at det stopper opp.
Jeg vil gjerne kunne snakke med henne utenfor jobb. Ikke noe stort opplegg, bare en mulighet til å finne ut om vi har noe å snakke om når vi ikke er på samme sted fordi det står på vaktlista.
Men hva ber jeg om? Snapchat føles ikke helt riktig. Jeg bruker det nesten aldri, og for meg føles det litt barnslig. Det er heller ikke noen strålende start å be henne kontakte meg på en app jeg knapt åpner. Hyggelig å bli kjent med deg. Meldingen din blir kanskje oppdaget etter hvert.
Telefonnummeret hadde vært enklere, men det føles så direkte å spørre. Som om jeg allerede har bestemt meg for hva dette er, mens jeg fortsatt prøver å finne ut om vi i det hele tatt har noe til felles. Jeg vet ikke hvor mye interesse hun ville lest inn i spørsmålet, eller om hun ville satt pris på den.
Så her står jeg fortsatt, en måned inn i jobben. Nysgjerrig nok til å ville snakke mer med henne, men usikker på hvordan jeg får samtalen med meg ut døra. Jeg har ikke spurt om noe ennå. Et telefonnummer består av noen få sifre. Det kunne godt ha føltes som en tilsvarende liten forespørsel.
