Jeg vurderer å lage middag til ham på date nummer to. Er det for tidlig? Å gi noen mat blir tydeligvis et komplisert sosialt spørsmål så fort man også har lyst til å kysse dem.
I utgangspunktet er det enkelt: Jeg lager middag, han kommer på besøk, vi spiser. Folk har fått til dette i århundrer uten å sette ned en komité. Men kall det «andre date», og plutselig føles det som om måltidet må godkjennes av noen først.
Jeg liker tanken på å kunne snakke i fred, uten at en servitør dukker opp akkurat idet en av oss spør om noe interessant. Og så har jeg lyst til å lage middag til ham. Det er egentlig hele greia. Jeg har ikke tenkt å foreslå felles bankkonto over salaten.
Likevel føles det annerledes å invitere ham hjem enn å møtes ute. Her er det mitt hjem og min mat, og kanskje virker det som om jeg legger mer i kvelden enn jeg gjør. Jeg vil bare at vi skal ha det avslappet. Det er litt vanskelig når jeg samtidig lurer på om jeg gjør det hele rart.
Kanskje han bare ville hørt ordet «middag» og tenkt: Så hyggelig, middag. Den tolkningen har jeg stor respekt for. Jeg skulle gjerne lånt den.
Jeg har ikke bestemt meg. Foreløpig har jeg ikke kommet lenger enn til spørsmålet: Har du lyst til å komme hit, så lager jeg middag? Nå prøver jeg å finne ut om jeg klarer å spørre uten å legge til: «Bare ikke les for mye inn i tilbehøret.»
