Hvis jeg skulle si hva som skremmer meg mest ved å gifte meg, måtte det være å bli fremmede for hverandre mens vi fortsatt bor under samme tak. Å vite nøyaktig hvor den andre setter kaffekoppene, men ikke ane hva de har gått og tenkt på i det siste.
Når jeg ser for meg ekteskapet, tenker jeg gjerne på en helt vanlig kveld. Vi sitter ved kjøkkenbordet med noe å drikke og noen minutter igjen før vi må ta oppvasken. Vi trenger ikke ha noe stort å snakke om. Jeg vil bare at vi fortsatt skal ha lyst til å prate sammen. At vi er nysgjerrige på hverandre, også når dagen har vært ganske alminnelig.
Det skumle er hvor lett alt annet kan spise opp den tiden. Jobb, handling, noe som må repareres og på mystisk vis krever tre telefonsamtaler. Vi kunne brukt en hel kveld på å utveksle praktiske beskjeder uten egentlig å snakke sammen. Har du betalt den regningen? Er vi tomme for dette? Når trenger du bilen? Nødvendige spørsmål, alle sammen. Men de er neppe grunnen til at jeg ville giftet meg med noen.
Jeg forventer ikke at det skal være spennende hele tiden. Enkelte kvelder er vi sikkert bare slitne sammen. Stillhet trenger heller ikke bety at noe er galt. Det finnes en god stillhet, der ingen må prestere eller få en vanlig tirsdag til å høres interessant ut.
Det er den andre stillheten jeg er redd for. Den der jeg har noe på hjertet, men lar være å si det fordi det føles enklere. Eller der partneren min har sluttet å fortelle meg ting, uten at jeg har merket det.
Et løfte om en felles framtid vil alltid romme noe uvisst. Jeg kan ikke vite hvem vi kommer til å bli, eller hvordan vi vil takle alle de vanskelige periodene. Det er noe av det som gjør ekteskapet til et så stort valg.
Likevel vender jeg stadig tilbake til det kjøkkenbordet. Når det har gått mange år, og vi har avklart handlingen og hvem som trenger bilen: Blir vi sittende litt til fordi en av oss har noe å fortelle?
