Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal forklare at jeg vil gå fra en som har vært god mot meg. Hver gang jeg tenker ut en grunn, virker den så liten sammenlignet med akkurat det. Hun har ikke sviktet meg eller behandlet meg dårlig. Det har ikke skjedd noe dramatisk. Jeg tror bare ikke hun er den rette for meg lenger.
Vi er begge unge voksne og har vært sammen i tre år. Dette er mitt første forhold, så jeg har aldri måttet gjøre det slutt med noen før. Lenge så jeg for meg at vi skulle ha en framtid sammen. Jeg elsket henne. Det var ekte, selv om jeg ikke lenger ser for meg det samme livet.
Når jeg ser tilbake, må jeg også innrømme noe jeg ikke er særlig stolt av. Jeg hadde så lyst til å få kjæreste at jeg knapt tenkte over om vi faktisk passet sammen. Det holdt å ha noen. Nå er jeg lei av forholdet, og det hjelper ikke å minne meg selv på hvor sterkt jeg ønsket det en gang.
Det hadde vært vanskelig nok å ta praten om det bare handlet om følelsene mine. Men hun har få andre å støtte seg til. Hun har venner, men ingen som står henne særlig nær, og forholdet til familien er vanskelig. Når jeg tenker på å gå, ser jeg for meg at hun må stå i alt dette uten den personen hun har lent seg på.
Samtidig planlegger hun fortsatt en framtid med meg. Hun var villig til å slutte på universitetet og flytte til et annet land sammen med meg. Det gjør vondt å vite hvor mye hun kunne ha forandret for vår skyld, når jeg ikke lenger ønsker det livet hun ser for seg.
Jeg har ikke sagt noe ennå. Hvordan forteller jeg at følelsene mine har endret seg, uten at hun begynner å tvile på om de siste tre årene betydde noe? Hvordan får jeg fram at hun ikke har gjort noe galt?
Jeg blir kvalm av å tenke på det. Jeg vil være ærlig, og jeg vil ikke såre henne. Men hvordan begynner jeg en samtale når de aller første ordene vil rokke ved alt hun fortsatt tror er trygt mellom oss?
