Jeg har nylig begynt å date en mann, og ordet jeg stadig vender tilbake til, er ro. Det høres kanskje litt stillferdig ut for starten på et forhold, særlig når jeg samtidig er ganske betatt av ham.
Men det er sånn det kjennes. Jeg slapper av sammen med ham. Det er naturlig og lett å være sammen, og han føles kjent på en måte jeg ikke helt klarer å forklare. Det nærmeste jeg kommer, er at det føles som om vi har kjent hverandre hele livet. Jeg hører selv hvor klissete det høres ut. Likevel er det den beste beskrivelsen jeg har.
Dette er annerledes enn de tidligere forholdene mine. Jeg merker forskjellen tydeligere enn jeg klarer å sette ord på den. Jeg kan forklare at jeg er trygg sammen med ham, og at jeg liker ham veldig godt. Det jeg strever med å forstå, er hvordan alt dette kan kjennes så enkelt allerede nå.
Det har fått meg til å tenke på uttrykket «når du vet, så vet du». Jeg har hørt det mange ganger, men nå skulle jeg gjerne stilt noen oppfølgingsspørsmål. Hva var det egentlig folk visste? At de ville møtes igjen? At dette mennesket kom til å bli viktig? Eller at de ville dele resten av livet med vedkommende?
For meg er det forskjellige ting å være sikker på. Jeg lurer på om vissheten kom på én gang, eller om det først var senere dere skjønte hva dere hadde kjent i begynnelsen.
Dere kvinner som er i gode, langvarige forhold eller ekteskap: Hvordan var starten? Var det fyrverkeri? Kjentes det helt annerledes enn alt dere hadde opplevd før? Eller var det først og fremst lett å være sammen, uten at dere visste hvor det kom til å føre?
Jeg står jo ikke flere år fram i tid og ser tilbake på hvordan det begynte. Jeg er midt i det nye, glad for hvor godt jeg har det sammen med ham, og prøver å finne ord for en følelse jeg ikke er vant til.
Kjente dere igjen den roen tidlig, eller skjønte dere først senere hva den betydde?
