Vi var venner før vi ble kjærester, og det gjør bruddet ekstra vanskelig å forstå. Først hadde vi vennskapet, så fikk vi seks måneder sammen. Nå sitter jeg igjen med en siste samtale som sluttet så brått at vi gikk uten å si ha det.
En stund var jeg veldig lykkelig. Han var kjærlig, viste sterke følelser og sa at han elsket meg. Det var en del av forholdet vårt. Men det var også en avstand mellom oss som jeg aldri helt klarte å forstå.
Han tok sjelden initiativ til vanskelige samtaler. Det virket som følelsesmessig nærhet gjorde ham ukomfortabel, og det var aldri lett å snakke om framtiden vår. Flere ganger spurte jeg om han var klar for et seriøst forhold og kunne slippe meg inn. Jeg prøvde å gi ham rom til å svare ærlig, også om svaret skulle gjøre vondt.
Etter hvert oppdaget jeg at eksen hans fortsatt var inne i bildet. Han forsikret meg flere ganger om at det var slutt mellom dem. Jeg stolte på ham, selv om uroen ikke helt slapp taket.
Den kvelden jeg endelig spurte hvor forholdet vårt var på vei, ringte eksen midt i samtalen. Han slet med å forklare hva han ville. Til slutt sa han at han ikke kunne se for seg en framtid med meg. Han sa også at han elsket meg.
Så gikk vi hver vår vei. Ikke engang et ha det.
Siden har jeg gått gjennom turene våre, samtalene og tingene som skurret, men som jeg lot passere. Nå synes jeg å se et mønster der han trakk seg unna, men jeg vet ikke hvorfor. Var jeg et mellomspill mens han fortsatt hadde følelser for eksen? Klarte han ikke å komme nærmere meg? Kanskje får jeg aldri vite det.
Jeg føler meg brukt, og flau over at jeg trodde på ham. Noen ganger vet jeg ikke om jeg savner ham eller framtiden jeg trodde vi hadde begynt på.
Og vi bor i samme blokk. Jeg kan møte ham i gangen eller heisen når som helst. Jeg gruer meg fortsatt til å se ham sammen med eksen.
Hvordan slutter man å lete gjennom minnene etter noe man burde ha oppdaget? Hvordan fant dere ro uten å få svar, når personen dere prøvde å komme over, fortsatt kunne stå på den andre siden av heisdørene?
