I mitt hode virker det fornuftig å si hyggelige ting om familien til kjæresten eller kona mi. Dette er jo folk som på et vis blir familien min også. Å være vennlig bør være en brukbar start.
Så her er et tenkt tilfelle: Jeg sier at søsteren til partneren min er vakker. Jeg mener det som et kompliment. Ville partneren min blitt sint? Og hva er det i så fall jeg har tråkket oppi?
Utgangspunktet mitt er enkelt. Et menneske kan være pent, jeg kan legge merke til det, og jeg kan si det uten at det betyr noe mer. Jeg ville ikke automatisk tenkt at jeg nettopp hadde sagt noe om mitt eget forhold. Men det er mulig at den som hører det, ikke oppfatter det som et hyggelig bidrag til familiefreden.
Er det selve komplimentet som er problemet, eller ordvalget? «Vakker» virker ganske anstendig på meg. Samtidig skjønner jeg at tonefallet kan gi ordet helt andre arbeidsoppgaver. «Deilig» høres ut som et vesentlig dårligere innspill ved familiemiddagen.
Så er det dette med søskenrivalisering. Jeg vet jo ikke hvilken historie som kan ligge bak en tilsynelatende uskyldig setning. Kanskje jeg tror jeg gir et lite kompliment, mens partneren min hører enda en sammenligning hun har vært lei av i årevis. Eller kanskje jeg tillegger søskenrivalisering altfor stor betydning.
Det naturlige ville vært å snu på det: Hva om kjæresten min kalte broren min kjekk? Dessverre har jeg ingen brødre. Der støtte undersøkelsen på et praktisk problem.
Jeg kan si at jeg sannsynligvis ville tatt det helt fint. Det er bare en påfallende enkel holdning å ha til en bror som ikke finnes.
Så jeg lurer: Hadde det plaget deg om partneren din sa at søsteren din var vakker? Kommer det an på hvordan han sier det, hvor ofte det skjer, eller hva som har skjedd tidligere? Jeg trodde jeg skjønte hvordan et kompliment fungerte. Det kan hende jeg har oversett en fotnote.
