Jeg dro på en halloweenrunde i skogen og regnet med å bli skremt. Det virket som en rimelig forventning til et arrangement der folk får betalt for å gjemme seg bak trær.
En av skuespillerne, en mann med maske, lokket meg bort fra gruppen og trengte meg opp i et hjørne. Så stilte han seg tett inntil meg og stirret.
Det var hele nummeret. Ingen lang monolog eller innviklet forestilling. Bare en mørk, truende skikkelse som ga meg sin fulle oppmerksomhet, mens jeg oppdaget at jeg tydeligvis hadde en ganske bestemt reaksjon på den slags skuespill.
I det som føltes som omtrent et minutt, gjorde han nesten ingenting. Adrenalinet raste, og jeg ventet på hva som kom til å skje. Masken gjorde ham umulig å lese. Det hjalp overhodet ikke. Midt i all skrekken gikk det opp for meg at jeg også syntes han var voldsomt tiltrekkende.
Det var et litt upraktisk tidspunkt å lære noe nytt om seg selv på. Jeg sto alene med ham ute i skogen, borte fra gruppen min, og var blitt pinlig opptatt av personen som hadde som jobb å gjøre situasjonen verre.
Til slutt lot han meg gå. Jeg begynte å gå videre mellom trærne alene, og han fulgte etter de første skrittene. En liten avslutning. Stirrekonkurransen trengte visst et ekstranummer.
Så måtte jeg finne veien videre på egen hånd, med betydelig mer adrenalin i kroppen enn da jeg kom.
Jeg klarer fortsatt ikke å slutte å tenke på det. Jeg vet ingenting om ham utover masken og det korte møtet. Likevel har en mann som stort sett bare sto nær meg og stirret, vist seg å være overraskende vanskelig å glemme.
