Jeg har møtt en fyr fra universitetet to ganger, og allerede har jeg støtt på et praktisk problem som tydeligvis trenger en egen arbeidsgruppe: Hvor skal han gjøre av seg mens jeg gjør meg klar?
Første gang tok vi en kaffe. Andre gang inviterte han meg til å være sammen med ham og to venner, en kvinne og en mann. Han er sjenert, og vennene hjalp til med å få praten i gang. Et lite spleiselag, med to på jobb.
Jeg liker ham. Vi holder fortsatt på å bli kjent, så da han spurte om vi skulle finne på noe før et arrangement på universitetet denne helgen og dra dit sammen etterpå, ble jeg glad. Det høres ut som en veldig hyggelig dag.
Det er bare én hake: Jeg må hjemom først.
Jeg må sminke meg, ordne håret og skifte. Jeg regner med å bruke en halvtime, men det anslaget har ikke vært gjennom noen uavhengig kontroll. Uansett blir det en pause mellom det vi gjør på ettermiddagen, og tidspunktet da jeg faktisk er klar til å gå.
Jeg bor alene. Det virker opplagt å invitere ham opp, helt til jeg begynner å lure på om det kan bli tolket som noe mer enn «du kan sitte inne mens jeg leter etter en øredobb».
Jeg har jo lyst til å ha ham der. Det er derfor dette føles litt tåpelig. Jeg prøver ikke å slippe unna ham, bare å unngå at en helt vanlig invitasjon får større betydning enn jeg mener. Etter to møter vet jeg fortsatt ikke helt hva noen av oss ville lagt i det.
Alternativet er å la ham sitte i bilen i en halvtime. Det føles uhøflig. Han har spurt om å få tilbringe tid med meg, og jeg svarer med å tilby ham kvalitetstid med dashbordet.
Jeg vil være sammen med ham på ettermiddagen. Jeg vil dra på arrangementet sammen. Et sted mellom de to tingene trenger jeg bare tilgang til mitt eget bad.
Er «bli med opp mens jeg gjør meg klar» en helt vanlig invitasjon så tidlig, eller har jeg klart å legge inn en milepæl i forholdet mellom hår og sminke?
