Kjæresten min og jeg har vært sammen i nesten et år. Vi har hatt det fint. Vanlig og trygt, uten noe særlig dramatikk. Bestevennen hans har vært der hele tiden, og vi har alltid kommet godt overens. Det var lett å tulle sammen. Fram til for et par uker siden tenkte jeg ikke noe videre over det.
Vi var på fest hjemme hos noen. Kjæresten min drakk for mye og sovnet tidlig på sofaen. Bestevennen hans og jeg gikk ut fordi det var så bråkete inne. Vi hadde begge drukket litt og ble stående og prate.
Han sa at jeg så fin ut den kvelden. Jeg lot samtalen gli over i flørting. Så satt vi i bilen hans ute i oppkjørselen, og han kysset meg. Jeg kysset tilbake. Vi gikk lenger enn kyssing og hadde seksuell kontakt, men ikke samleie.
Etterpå ordnet vi oss og gikk inn igjen som om vi bare hadde vært ute og trukket litt luft. Kjæresten min sov fortsatt på sofaen. Jeg har ikke fortalt ham noe. Jeg har ikke fortalt det til noen.
Dagen etter sendte kjæresten min en helt vanlig melding. Jeg ble kvalm av å lese den. Han hadde ingen grunn til å tro at noe var annerledes. For meg lå det vi hadde gjort, under alt det vanlige mellom oss.
Det jeg skammer meg over å innrømme, er at skyldfølelsen ikke har fått tiltrekningen til å forsvinne. Jeg tenker stadig på det som skjedde, og på hvor lett vennen hans gikk over den grensen med meg. Jeg gikk over den også. Jeg kan ikke late som om jeg bare havnet midt oppi noe.
Vi har sett hverandre to ganger siden festen. Ingen av oss har nevnt det, men det føles som om han ser på meg på en annen måte nå. Jeg legger merke til det med en gang. Så tar jeg meg i å vente på en melding fra ham, eller vurdere å sende en selv.
Når kjæresten min tar på meg, får jeg dårlig samvittighet. Når jeg tenker på vennen hans, kjenner jeg fortsatt dragningen. Jeg vet ikke om jeg vil at det skal skje igjen, eller om jeg bare vil slippe å ha det sånn. Jeg fortsetter å vente på at telefonen skal lyse opp, uten å vite hva jeg håper det står.
