Jeg vil gifte meg. Det jeg ønsker meg, er egentlig ganske enkelt: en bestevenn som vil være sammen med meg. En som fortsetter å velge livet vårt sammen, også når dagene bare går.
Jeg vil ha noen å henge med. Det høres kanskje lite ut, men det er nettopp det hverdagslige jeg savner. At det å være sammen ikke alltid må være en anledning. At vi kan tilbringe tid sammen uten å ha en plan.
Jeg vil at vi skal få minner. Noen vi får lyst til å fortelle andre om, og noen som sikkert ville kjedet alle som ikke var der. Jeg vil kunne huske noe sammen med et annet menneske, i stedet for alltid å være den eneste som var til stede.
Mest av alt er jeg sliten av å gå gjennom livet uten noen ved siden av meg. Noen ganger blir ensomheten så tung at jeg ender på gulvet og hulker til jeg knapt får igjen pusten. Da vil jeg bare at noen skal holde rundt meg. At noen er nær nok til å forstå at jeg har det vondt, uten at jeg først må forklare alt.
Det er vanskelig å si hvor sterkt jeg ønsker meg dette uten å føle meg veldig sårbar. Å ønske seg ekteskap er lett nok å snakke om. Å innrømme at jeg gråter på gulvet av ensomhet, føles langt mer privat. Men for meg kommer begge deler fra samme sted.
Når jeg tenker på å ha en ektefelle, er det selskapet jeg stadig vender tilbake til. Noen å være sammen med. Noen som vil ha meg der i de små øyeblikkene også. En bestevenn å bygge et liv med.
Jeg vil gifte meg. Akkurat nå skulle jeg veldig gjerne blitt holdt rundt.
