Jeg mener at menn skal kunne gråte foran partneren sin. De skal kunne si at de er redde, eller at de ikke klarer å holde alt sammen, uten samtidig å måtte forsikre den andre om at det går bra.
Det er lett å si når vi snakker om hva slags forhold vi ønsker oss. Det vanskeligere spørsmålet er hva som skjer når partneren faktisk bryter sammen, og ens egen reaksjon kommer overraskende på.
Jeg tenker på avstanden mellom noe man oppriktig mener, og en følelse man ikke var forberedt på. Man ønsker seg en partner som er åpen om følelsene sine. Man oppmuntrer til ærlighet. Men når frykten, usikkerheten eller tårene kommer, kjenner man plutselig trang til å trekke seg unna.
Noen beskriver at tiltrekningen brått blir svakere. Andre sier at forholdet et øyeblikk føles mindre romantisk, og mer som om de har fått ansvar for den andre. De havner i en omsorgsrolle de ikke var forberedt på, og vet ikke helt hva de skal gjøre med det.
Det må være vanskelig å innrømme, særlig hvis man misliker sin egen reaksjon. Hvordan setter man ord på den uten at partneren sitter igjen med følelsen av at det var en feil å åpne seg? Man mente jo invitasjonen til å være ærlig. Likevel kan det høres ut som om man trekker den tilbake.
Jeg antar ikke at alle opplever dette. Det er heller ikke noe jeg selv har vært gjennom. Jeg er nysgjerrig på erfaringene til dem som kjenner seg igjen, men kanskje vegrer seg for å snakke om det fordi de vet hvordan det høres ut.
Var følelsen der bare mens situasjonen var overveldende? Kom nærheten tilbake etterpå? Eller forandret noe seg mellom dere, selv om kjærligheten og omsorgen fortsatt var der?
Det er særlig det som skjedde etterpå, jeg lurer på. Man kan skamme seg over en reaksjon og likevel kjenne den. Man kan elske partneren sin og samtidig streve med at tiltrekningen har endret seg.
Hvis du har opplevd dette: Fant dere tilbake til den samme nærheten? Eller ble du gående og savne noe som aldri helt kom tilbake?
