Forrige fredag var jeg på min aller første date. Vi satt på en bar i fire timer, og det virket lovende at hun hadde lyst til å bli sittende og snakke med meg så lenge. Jeg var nervøs og sjenert, men jeg hadde veldig lyst til å være der.
Hun tok på meg flere ganger i løpet av kvelden. Rundt femten, hvis jeg husker riktig. Jeg la i hvert fall merke til hver eneste gang. Selv var jeg for nervøs til å gjengjelde det noe særlig. Jeg kjente mye, men ante ikke hvordan jeg skulle vise det.
Da kvelden var over, føltes det som om jeg hadde forelsket meg. Det høres kanskje voldsomt ut etter én date. Det var ganske voldsomt å kjenne på også. Da bussen hennes kom, ga jeg henne en klem.
Omtrent førti minutter senere sendte jeg en melding og spurte om hun hadde kommet seg trygt hjem. Jeg skrev at jeg hadde hatt det veldig hyggelig, og at jeg gjerne ville se henne igjen snart. Hun svarte at hun akkurat hadde lagt seg, og at hun også hadde hatt en kjempefin kveld.
Det svaret holdt jeg fast ved. Jeg hadde ikke bare innbilt meg at det gikk bra. Hun hadde jo selv sagt at hun koste seg.
Vi skrev litt sammen etterpå, men så begynte det å gå tregere. En gang tok det et døgn før hun svarte. Mens jeg ventet, la hun ut en Instagram-story med en fyr som drakk vin. Jeg vet ikke hvem han var, eller hva det betydde. Det gjorde bare vondt å se den mens jeg satt og ventet på svar.
Dagen etter sendte hun en talemelding og fortalte at hun hadde jobbet mye og var sliten. På torsdag spurte jeg om hun ville møtes igjen. Fire dager senere var meldingen fortsatt ikke markert som lest.
Jeg tenker stadig på de fire timene på baren og på at hun sa hun hadde hatt det så fint. Så ser jeg på invitasjonen som fortsatt ligger uåpnet. Jeg begynner å tro at hun ikke er interessert. Er det det denne stillheten betyr?
