Jeg er 18 år, omtrent 173 centimeter høy og synes ikke jeg ser særlig bra ut. Det er i hvert fall sånn jeg ser meg selv. I det siste har jeg bekymret meg for om en kvinne noen gang kommer til å bli tiltrukket av meg. Noen råd jeg fant på nettet, klarte å gjøre meg både litt roligere og ganske mye mer motløs.
Rådet går omtrent sånn: Når folk blir 25–26, bryr de seg mer om personlighet og mindre om utseende. Jeg har hørt flere varianter, og jeg skjønner at det er ment som oppmuntring. Men det jeg sitter igjen med, er at jeg kanskje må vente sju–åtte år før kjærlighet i det hele tatt blir en mulighet.
Det er lenge å se for seg at man skal stå på sidelinjen når man er 18. Jeg vet at ingen har gitt meg en faktisk tidsplan. Likevel er det sånn jeg hører det: Hold ut de neste årene, så vil kanskje noen endelig sette pris på deg.
Det jeg er redd for, er at noen skal velge meg fordi jeg er et greit alternativ. Jeg vil ikke bare ha egenskaper som blir praktiske å ha i en partner senere i livet. Jeg vil at hun skal glede seg til å være sammen med meg. Jeg vil føle meg ønsket. Det føles mer sårbart å innrømme enn jeg hadde trodd.
Det handler ikke om hvorvidt en framtidig kjæreste har vært sammen med andre. Det bryr jeg meg ikke om. At hun har en fortid, ville ikke gjort forholdet vårt mindre ekte. Det jeg bekymrer meg for, er hva hun faktisk ville følt for meg.
Jeg vet at ingen skylder meg et forhold. Jeg har også venner og familie som er glad i meg, og det er jeg takknemlig for. Men savnet etter romantisk kjærlighet forsvinner ikke fordi jeg har andre som bryr seg. Noen ganger tenker jeg at noen ekstra centimeter ville gjort alt dette lettere.
Kanskje jeg tar rådet for bokstavelig. Jeg lette bare etter litt håp, og endte med å lure på om jeg skal legge disse følelsene til side i mesteparten av det neste tiåret. Jeg trenger ikke et løfte om at noen kommer til å elske meg. Jeg skulle bare ønske at oppmuntringen ikke fikk det å bli ønsket til å høres så fjernt ut.
