Mannen min har begynt i ny jobb. Den første dagen sa en eldre kvinne at han var kjekk. Den andre dagen fant han ut at en kvinne han kjenner, jobber ett kontor bortenfor. Det er de to tingene som plutselig har gjort meg usikker.
Når jeg skriver det ned, virker det ikke særlig dramatisk. Han fikk et kompliment, og en bekjent jobber tilfeldigvis i nærheten. Jeg har ikke oppdaget noe hemmelig forhold eller noe mistenkelig han har gjort. Nettopp derfor er det vanskelig å forstå hvorfor jeg reagerer så sterkt.
Vi har vært gift i tolv år og var kjærester i fem år før det. På alle de årene har han aldri gitt meg grunn til å føle meg utrygg. Han drar på jobb, kommer hjem og bruker tiden og kreftene sine på familien vår. Det er mannen jeg kjenner. To dager i en ny jobb forandrer jo ikke alle de årene.
Likevel har jeg sittet og grått over dette.
Jeg er hjemme med barna og jobber også hjemmefra. Både arbeidsdagen og familielivet mitt foregår på samme sted. Han har kommet inn i et nytt miljø, blant folk jeg ikke kjenner, og det vekker tydeligvis flere følelser i meg enn jeg hadde ventet. Jeg ser at dagene våre er forskjellige. Om det forklarer reaksjonen min, vet jeg ikke.
Jeg synes ikke det burde være nok at en kvinne kaller ham kjekk. Jeg er tross alt gift med ham og er helt enig med henne. Men det hjelper visst ikke å påpeke det for meg selv. Jeg blir først lei meg, og så blir jeg frustrert over at jeg er lei meg.
Jeg vil komme meg videre fra dette. Jeg vil ikke fortsette å gråte over vanlige småting fra en jobb han knapt har rukket å begynne i, særlig når han ikke har gitt meg noen grunn til å tvile på ham.
Vi har sytten år sammen, og jeg stoler fortsatt på ham. Hvorfor har jeg da plutselig blitt så usikker på meg selv?
