Jeg sa til henne at jeg ikke ville at vi skulle være eksklusive lenger. Samtidig sa jeg at jeg fortsatt ønsket at vi skulle være en del av hverandres liv. Der og da føltes det som to ting jeg kunne si og mene samtidig.
Da jeg dro fra henne den morgenen, virket det fortsatt som om hun gjerne ville ha meg rundt seg. Hun spurte om vi kunne fortsette med noen av kjærestetingene fordi det føltes trygt og godt. Kunne jeg fortsatt sende henne meldinger hver dag, slik jeg hadde gjort før?
Jeg sa ja.
Det var altså det vi ble enige om. Forholdet skulle endres, men noe av den vante kontakten skulle fortsette. Jeg hadde sagt at jeg ville forplikte meg mindre, samtidig som jeg hadde sagt ja til å fortsette med ting vi gjorde som kjærester.
Etterpå sendte jeg henne meldinger. Så lot hun være å svare på den siste.
I løpet av de neste to dagene sendte jeg henne følgeforespørsel på Instagram fire ganger. Fire høres ganske mye ut når jeg skriver det. Det kjentes antakelig annerledes mens jeg holdt på. Hver gang prøvde jeg igjen fordi det forrige forsøket ikke hadde gitt noe svar.
Da det heller ikke så ut til at hun så forespørslene, sluttet jeg. Jeg ble også stille.
Åtte dager senere kom det endelig en melding fra henne.
Nå går jeg gjennom alt sammen: det jeg sa, det hun ba om den morgenen, meldingene etterpå og alle forsøkene mine på å få kontakt. Jeg prøver å forstå hvordan vi gikk fra å være enige om å holde kontakten til dette.
Jeg merker at jeg tenker på hvem som har «overtaket». Hvem håndterte avslutningen dårlig? Hvem ga fra seg mest ved å ta kontakt, eller ved å vente? Det er en underlig måte å tenke på noen jeg nettopp hadde avtalt å fortsette å gi og få trøst hos. Likevel er det der tankene har havnet.
Hun har svart nå. Jeg lurer fortsatt på hva de åtte dagene sier om henne, og hva de fire forespørslene sier om meg.
