Forrige tirsdag spiste vi lunsj med en fantastisk utsikt over åsene. Etterpå ba hun meg om å la være å kontakte henne en stund. En god stund. Hun sa at hun hadde det vanskelig og trengte å finne ut hva hun ville med livet.
Jeg er 45 og singel, tror jeg. Akkurat den siste delen har blitt overraskende vanskelig å si med sikkerhet. Jeg vet ikke om vi har en pause, om det går mot slutten, eller om det allerede er slutt.
Vi møttes på nettet og ble gradvis kjent. Det var ti år mellom oss, men vi hadde så mange felles interesser at samtalene gikk av seg selv. I to år møttes vi et par ganger i måneden. Lunsjer, middager, turer, nye steder og nærhet. Vi ga hverandre rom. Jeg likte at det var så lett å være sammen, og at ingen av oss trengte å presse fram neste steg.
Nå lurer jeg på hva som foregikk hos henne i mellomtiden. Hvorfor sa hun ikke noe før? Hvorfor akkurat den tirsdagen? Var det noe jeg overså? Jeg kan hente fram et fint minne og ende med å granske det som et tegn jeg burde ha forstått.
Når venner ber meg om råd om kjærlighetssorg, pleier jeg å ha noe å si. Kjenn på følelsene. Fortsett å leve. Ikke la sorgen ta over hvert måltid, hver kveld og hver samtale. På litt avstand får jeg det til å høres overkommelig ut.
Nå klarer jeg knapt å bruke mine egne råd. Det er tungt og tomt der neste lunsj eller gåtur pleide å ligge. Hodet leter hele tiden etter noe jeg kan gjøre.
Jeg tenker på datingapper, og så kommer tvilen. Det tok meg ti år å møte noen som henne. Hvor lenge vil det ta igjen? Og hva har jeg å gi et nytt menneske når så mye av oppmerksomheten min fortsatt er hos henne som har bedt om avstand?
Jeg har hatt kjærlighetssorg før. Smerten husker jeg bedre enn hvordan jeg kom meg gjennom den.
Jeg vil gjerne komme meg videre fortere. Men jeg vet ikke helt hva jeg skal komme meg videre fra. Denne gangen er det jeg som trenger hjelp.
