I flere måneder oppførte vi oss som et par. Det var i hvert fall sånn jeg oppfattet det. Vi var nære nok til at jeg trodde det kunne bli noe mellom oss, selv om jeg ennå ikke hadde sagt hva jeg følte.
Da jeg endelig gjorde det, sa hun at prioriteringene hennes hadde endret seg.
Det svaret etterlot meg med en usikkerhet jeg ikke helt får tak på. Kanskje vi en gang ville det samme, men lot øyeblikket gå fra oss. Kanskje jeg hadde lagt noe i nærheten vår som hun aldri hadde ment. Jeg fikk vite hvor hun sto da jeg spurte. Jeg fikk ikke vite hva månedene før hadde betydd.
Nå holder vi på å starte en bedrift sammen. Vi har fortsatt en grunn til å ha kontakt, og noe foran oss som begge er med på å bygge. Derfor føles det litt upraktisk å skulle gå videre. Jeg kan ikke bare la kontakten dabbe av mens vi samtidig prøver å få til et samarbeid.
Jeg vil ta svaret hennes på alvor. Samtidig har ikke følelsene som fikk meg til å si noe, forsvunnet. Begge deler er sant, og når vi jobber sammen, blir jeg stadig minnet om det.
Bedriften er noe vi bygger sammen. Et forhold er noe jeg ønsket meg. Hvordan fortsetter jeg å satse på det ene uten å gå og vente på det andre?
