For et par dager siden koste vennen min seg skikkelig med å se meg sammen med kompisen hans. I går lå kompisen og jeg sammen mens han var borte. I dag var han rasende. Det viste seg at tilstedeværelsen hans hadde en del mer å si for ordningen enn jeg hadde fått med meg.
Det var han som først introduserte meg for trekanter. Etter hvert fant vi flere varianter vi likte. Noen ganger var alle tre med, andre ganger så én på mens de to andre holdt på. Jeg likte å bli sett på, og han virket minst like fornøyd.
Så da kompisen hans begynte å flørte med meg mens han var borte, tenkte jeg ikke at vi nærmet oss et problem. Vi koste og lå inntil hverandre, det ene førte til det andre, og til slutt lå vi sammen. Jeg likte det. Det føltes nytt, selv om vi begge hadde vært med før.
Så fikk vennen min vite det, og stemningen snudde ganske brått.
Han var sint fordi han var blitt holdt utenfor. Det han syntes var spennende når han selv var der, føltes tydeligvis helt annerledes når det skjedde uten ham. Jeg hadde ikke forstått det skillet på forhånd. Nå fikk jeg en nokså tydelig innføring.
Kompisen hans protesterte. Hvis vennen min kunne ligge med meg alene, hvorfor kunne ikke han? Dermed begynte de to å krangle, mens jeg ble sittende og se på at opplegget vårt plutselig trengte vedtekter.
Jeg skal innrømme at jeg syntes det var litt underholdende. Det var noe absurd ved å se dem krangle om noe vi alle nettopp hadde kost oss med. Forskjellen var vanskelig å overse, selv om humøret deres ikke akkurat inviterte til latter.
Samtidig ville jeg at vennen min skulle roe seg. Jeg likte det vi hadde, og håpet vi kunne finne tilbake til noe som føltes greit for alle.
Så kommenterte noen at dette neppe kom til å ende bra. Før det hadde jeg mest ledd av hvor overraskende det hele var. Nå blir jeg gående og tenke på den kommentaren, mens jeg venter på å se om han roer seg, og om det fortsatt finnes noe normalt å gå tilbake til.
