Da jeg prøvde datingapper for første gang for noen år siden, valgte jeg de aller beste bildene mine. Ingen filtre eller digital oppussing. Bare bilder der lys, ansikt og resten av tilværelsen hadde samarbeidet uvanlig godt.
Jeg så ut som meg på en særdeles heldig dag. Den utgaven av meg hadde tydeligvis gode muligheter på datingmarkedet.
Jeg fikk mange dater. Dessverre var påfallende mange av dem kjedelige. Bildene skaffet meg oppmerksomhet, men hjalp meg i mindre grad med å finne noen jeg hadde lyst til å fortsette å snakke med.
Etter hvert byttet jeg dem ut. Jeg la inn et bilde med en tullete hatt og et uten sminke. Profilen begynte å ligne mer på personen som faktisk kom til å møte opp. Også hun med hatten.
Det ble færre dater, men bedre dater.
Det byttet var jeg fornøyd med. Jeg ønsket meg et langvarig forhold. Å drive reklamekampanje for mine mest fotogene øyeblikk virket som en unødvendig krevende ekstrajobb.
Den siste mannen jeg datet, sa at jeg var mye penere i virkeligheten enn på profilbildene. Et litt spesielt kompliment, men jeg tok imot den hyggelige delen. Enda viktigere var det at han hadde lest teksten min. Han likte det jeg skrev.
Det ble det beste forholdet jeg har hatt. Til slutt gjorde forhold utenfra det vanskelig for oss, og det var vondt. Men det å finne hverandre hadde faktisk fungert. Han var interessert i det jeg hadde å si allerede før vi møttes.
Et par andre menn har også sagt at jeg er penere i virkeligheten. Så nå lurer jeg på hvor grensen går. Bør profilen vise de beste bildene dine, eller bildene som gir et tydeligst inntrykk av hvordan du ser ut en vanlig tirsdag?
Jeg har grått hår og farger det ikke. Til vanlig bruker jeg ikke sminke. Jeg er verken stygg eller oppsiktsvekkende vakker. Jeg er litt sær, og jeg vil gjerne treffe noen som liker personen som følger med bildene.
Den tullete hatten har vært til ganske god hjelp.
