I dag satt en vakker kvinne rett overfor meg på toget, og jeg fikk lyst til å snakke med henne. Dette høres ut som starten på en historie der noen faktisk snakker med en kvinne på toget. Mitt bidrag var dessverre av det stillere slaget.
Det satt andre folk rundt oss. De var antakelig mest opptatt av å komme seg dit de skulle. Men i det øyeblikket jeg vurderte å åpne munnen, ble de til et publikum. Plutselig føltes et enkelt «hei» som noe som krevde mikrofon og en kort presentasjon.
Jeg er sjenert og introvert. I tillegg har jeg en lei vane med å bestemme meg for at jeg er kjedelig før andre rekker å gjøre seg opp en mening. Det er en effektiv ordning hvis målet er å slippe å snakke med folk.
Jeg vet at jeg er et godt menneske. Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal gjøre det om til en åpningsreplikk. Man kan ikke lene seg over midtgangen og si: «Hei, jeg har gode verdier.» Det ville nok skapt flere spørsmål enn det besvarte.
Jeg ville egentlig bare bryte isen og se om det ble en samtale. Likevel ble jeg flau før jeg hadde gjort noe som helst. Jeg kom ikke forbi tanken på at de andre passasjerene kunne høre meg prøve.
Så nå lurer jeg på hvordan folk tar det aller første steget. Jeg trenger ikke å bli uimotståelig sjarmerende eller underholde en hel togvogn. Jeg vil bare klare å gå fra å ha lyst til å si noe til faktisk å si det. Hvordan tar man det lille spranget når det ikke føles lite i det hele tatt?
